Bror godhjerta

For en drøy måned siden hadde islandske Stabukker premiere på norske kinoer. Nå kommer nok en filmperle fra Island. Historien om den sjenerte giganten, eller Fúsi, som filmen heter på originalspråket, vant Nordisk råds filmpris i fjor, og hele tre priser under World-programmet på Tribeca Film Festival i New York.

Bor hjemme

Vi får prøve å bære over med den overfortolkende norske tittelen distributøren har gitt filmen. Filmen er heldigvis ikke så feelgood som den prøver å gi inntrykk av.

Fúsi (Gunnar Jónsson) bor fortsatt hjemme på gutterommet, selv om han er i førtiårene. Han spiser sjokokuler med melk til frokost og bygger miniversjoner av slag fra 2. verdenskrig på kveldstid. Han er overvektig, ­fåmælt og blir mobbet av kollegaene på jobben i bagasjehåndteringen på Reykjavik lufthavn.

Hver fredag spiser han pad thai på stamrestauranten, og etterpå sitter han alene i bilen og ringer inn et musikkønske til lokalradioen — alltid skikkelig svart metall.

[ LES FLERE FILMANMELDELSER HER ]

Dansekurs

Så blir mamma sammen med Rolf, og Fúsi får den nakne baken hans i fleisen en dag han låser seg inn i leiligheten. Rolf mener Fúsi må finne seg dame, og foreslår først inter­nett og deretter kurs i linedance. På dansekurset treffer han Sjöfn (Ilmur Kristjánsdóttir), som han må kjøre hjem fordi det blåser opp til snøstorm. Og kanskje blir det hun som skal hjelpe Fúsi å løsrive seg fra barndoms­hjemmet?

Sårbar

Fúsi er en fyr det er lett å få sympati med. Han er klossete og stor, og framstår veldig sårbar. Gunnar Jónsson klarer å formidle både fortvilelse og håp i Fúsis blikk nesten uten å fortrekke en mine. Han er en mann av få ord og uten de store følelsesutbruddene, og likevel ligger følelsene tjukt utenpå ham.

Bør vi syns synd på Fúsi? Han har jobb, tak over hodet og faste rutiner. Han bygger krigsmodeller sammen med bestevennen Mörður (Sigurjón Kjartansson), som er gift og har barn. Selv om livet hans er rutinepreget, er det ikke nødvendigvis sånn at livet hans er mindre verdt enn andre.

Utenfor

Likevel handler Historien om den sjenerte giganten om å stå utenfor og kikke inn i et annet liv. Det gjør vondt å se hvordan enkelte av kollegaene behandler Fúsi, og kanskje enda vondere å se hvordan han forventer den samme behandlingen når han får nye kollegaer. Når de faktisk møter ham med godhet, vet han ikke hvordan han skal ta imot.

Alle har kjent følelsen av å bli holdt utenfor. Derfor gjør det ­ekstra inntrykk å se at noen ­lever hele livet sitt i ensomhet, uten å forstå hvorfor.

LES OGSÅ: Sauls sønn er en film å utsette seg for

Naiv

På mange måter er Fúsi like åpen som et barn, og denne åpenheten gjør ham ekstremt sårbar, uten at han er klar over det selv. Kanskje det er derfor han finner en venn i nabojenta Hera (Franziska Una Dagsdóttir). 
Når hun har låst seg ute, tar Fúsi henne med inn i leiligheten sin og byr henne på kake. Han og ­åtteåringen trives i hverandres selskap, og tanken på at noen kan reagere på at en voksen, ­enslig mann er venn med ei jente på åtte, streifer antakeligvis ikke Fúsi engang.

LES OGSÅ: Sånn går det når presten stikker hull på alle kondomene

Varm

Denne naiviteten gjør Fúsi til en figur det er lett å bli glad i. Han er fyr du bare får lyst til å gi en klem og si at det kommer til å ordne seg snart. Og ­etter hvert viser det seg at han ikke er så tafatt som det virker som.

Den islandske hverdagen blir framstilt med en grå, mørk og kald realisme, men Historien om den sjenerte giganten er en varm fortelling med et stort ­hjerte for folk som av ulike grunner ­befinner seg utenfor fellesskapet.