Fant troen, levde ut drømmen

Sangeren som ble 81 år, «døde etter en lang og tapper kamp mot Alzheimers sykdom», som familien skriver i en uttalelse. Han ble diagnostisert med Alzheimers i 2011. I våres fortalte kona hans, Kim Campbell, at sykdommen var inne i siste fase.

I juni kom likevel hans siste album, «Adiós», som var spilt inn høsten 2011, like etter at diagnosen var stilt. Da var Campell allerede så preget av sykdommen, at han hele tiden under arbeidet i studio måtte synge én og én linje fra et ark.

LES MER: Den nye vinen countrysangere

Tapper

Likevel la han ut på en avskjedsturné, med tre av barna sine med i bandet, og kona Kim alltid i nærheten. Han kunne glemme teksten midt i en sang, men smilte det bort. Alle visste hvorfor. Da han en kveld satte i gang med «Rhinestone Cowboy» for andre gang, brøt datteren Ashley inn, for åpen mikrofon: «Men pappa, den har du jo allerede spilt».

Bare en tapper mann, som ville gi sitt trofaste publikum et siste muskalsk håndtrykk, kunne gjort noe slikt. Og det ble lagt merke til: I 2015 ble han Oscar-nominert for sangen «I'm Not Gonna Miss You», som han skrev sammen med Julian Raymond i et tidlige stadium av Alzheimer-sykdommen.

LES MER: Kjører trygt mellom bar og bedehus

Komplett artist

Glenn Campbell var helt der oppe, blant countrystjerner som Waylon Jennings, Willie Nelson, Johnny Cash og Kris Kristofferson, selv om sistnevnte kvartett har fått mer medieoppmerksomhet på våre breddegrader.

Campell var en komplett artist, kanskje den mest komplette innen sin sjanger; med en stemme som en frisk fjellbekk, og et gitarspill som kunne gjøre etablerte studiogitarister grønne av misunnelse. Han spilte også banjo og bass, hvis det trengtes. Selv om han som regel benyttet andre låtskrivere, kunne han skrive glimrende låter selv. Blant hans mest kjente hits var «Gentle on My Mind», «The Hands That Rock the Cradle», «Rhinestone Cowboy» og «Galveston», hvor de to siste nådde førsteplass på Billboard Hot 100.

LES MER: – Vanskelig å være dattera til Johnny Cash

Beach Boys

Da Brian Wilson, selve bærebjelken i et av 1960-tallets største band, The Beach Boys, fikk et nervøst sammenbrudd, og måtte ta pause fra den populære gruppa, var det krise. Hvem andre kunne vel erstatte et musikalsk geni som ham? Jo, Glenn Campbell. I nesten et år i 1965, sang han Brian Wilsons låter, spilte bass som en fullbåren bassist, og gjorde jobben under Beach Boys-turneen så bra, at sterke krefter ville ha ham som fast medlem i bandet.

Fyren kunne fylle en hvilken som helst rolle i et band, eller på en plateinnspilling. Allerede i 1963 satte Elvis Presley himmel og jord i bevegelse for å få ham som gitarist og sanger på Viva Las Vegas-soundtracket sitt, og lyktes. Elvis' faste, og eminente gitarist på den tiden, måtte straks pakke sammen. Samme år spilte Campbell gitar på Frank Sinatras «Strangers In The Night», The Monkeys «I'm A Beliver», The Byrds' «Mr. Tambourine Man», ja på i alt 583 ulike innspillinger det året.

LES MER: – Artister viser en annen side under kirkekonserter

Oppfylte drømmen

Det var likevel småtteri, sammenlignet med den solokarrieren, og den posisjonen, han senere skulle få i amerikansk populærmusikk. Få har greid å oppfylle den amerikanske drømmen mer enn mannen som en varm julidag i 1960, 24 år gammel, satte seg i en gammel Chevrolet med den unge kona si, litt klær og 300 dollar i bagasjen, for å kjøre fra New Mexico til Hollywood for å søke lykken. Han var den syvende i søskenflokken, de hadde hatt det trangt, men han hadde fått en gitar som fireåring... Han hørte Django Reinhardt spille på radioen, og prøvde å finne de samme tonene på strengene selv. 14 år gammel droppet han skolen. Han hadde andre mål, andre drømmer.

Fylt av et musikalsk talent, men også et tilsvarende pågangsmot, sang og spilte han seg gradvis og møysommelig opp - til et totalt albumsalg på 45 millioner og 21 Top 40 hits.

LES MER: Beth Hart holdt på å dø av rus

En god følelse

Vennen og låtskriveren Jimmy Webb, som blant annet skrev hans store gjennombruddssang, «By The Time I Get To Phoenix», men også «Galvestone» og «Highwayman» for ham, skriver i et ferskt minneord at for Glenn Campbell var målet med hver eneste konsert å få folk til å le, føle seg vel, og ha det bedre med seg selv da de forlot konsertlokalet enn da de kom inn. Han roser ham også for å alltid å ha gjort opp for seg økonomisk, ikke minst overfor låtskrivere som ham selv, noe som langt i fra har vært noen selvfølge i amerikansk underholdningsindustri.

LES MER: Forløper for Jesusvekkelsen

Et skinnende lys.

Glenn Campbell var alltid åpen om sin kristne tro, som han fant i 1981. Han var ikke den første artisten som var blitt reddet av Gud, og senere ikke sluttet å minne seg selv og andre om det. Alkohol- og narkotikaproblemene på 1970- og 80-tallet, hadde også medvirket til tre havarerte ekteskap, og et svært så turbulent forhold til countrysangeren Tanya Tucker. Året etter at han fant Gud, fant han kona Kim. De fikk 35 år sammen.

Nyttårsaften 1989 sang og vitnet han i sin egen menighet, hvor han blant annet fremførte en ny låt, «Jesus And Me»: «I make music for Jesus, my king. He's my hero, he's become my everything».

I følge Jimmy Webbs minneord, var likevel favorittsangen hans «Try A Little Kindness». Strofen «shine your light on everyone you see», oppsummerer bedre enn noe annet hva som for Glenn Campbell virket å være viktigere enn all verdens gullplater og berømmelse.