Dette er anmeldernes klassiske favoritter fra 2020

Et jentekor synger fra Anne Franks dagbok og viker ikke unna enkle følelser. Sibelius er den klassiske musikkens mindfulness-instruktør. Det hamres på et hammerklaver som minner oss om at Beethoven hadde humor. En italiensk blokkfløytist spiller om kapp med svarttrosten og gir trøst til tusenvis av musikklære som har forsøkt å lage blokkfløyteorkester av 30 ustemte blokkfløyter.

Her er de beste klassiske innspillingene fra 2020 ifølge Vårt Lands anmeldere.

Tore Hegdahls norske favoritter

EKTE ALVOR: Lars Petter Hagens verk for kor, elektronikk og slagverk er bare så vakkert skrevet, og blir så luftig og nydelig sunget her. Det er ikke noe akademisk eller intellektuelt over det. Musikken er skrevet og fremført med ekte alvor. Teksten er et dikt av 6-årige E.E. Cummings, om den elskede faren. En av linjene lyder: «He is good now».

LIVSGLEDE: En av de mest sjarmerende innspillingene av fiolinkonserten som overhodet er laget. Den lyser av kjærlighet til musikken og av glede over å være i live. Musikken kommer mot deg, ivrig og glad. Milevidt fra den borgerligheten vi er vant til. Kraggerud er freidig som en gutt, poetisk og full av ideer.

BALANSE: Det norske jentekoret er et fenomen. Så avslappet, og så fin balanse mellom troskyldighet og kontroll. At det går an! Til tekster fra Anne Franks dagbok har Marcus Paus skrevet et flott og variert verk som ikke viker unna enkle følelser. Satsen «Intimations of love» (antydninger av kjærlighet) er til å gråte av, og i epilogen får du til og med litt vals.

Olav Egil Aunes norske favoritter

GRIEGS HJERTE: Vi liker å ha Grieg på vår måte. Fiolinisten Eldbjørg Hemsing gjør det på sin. Jeg har hørt mange gråsteinstolkninger av Griegs musikk, hvor poesi og dypere følelser er vekk. Det forsvinner ut baktrappa. Stein er vakkert, men vakrere er det når en organisme vokser ut av jorda og inn i toner, slik Eldbjørg Hemsing og hennes makedoniske makker, verdenspianisten Simon Trpceski, leter etter hjertet i Griegs tre fiolinsonater. Det er mildt, det gløder, høy temperatur og stor nysgjerrighet.

VERDENS BESTE KOR: Den italienske modernisten Luciano Berio mente at landegrenser og smaksgrenser ikke var blant menneskehetens lykkeligste oppfinnelser. Det gjør Det Norske Solistkor noe med – deres overveldende tolkning av hans Coro – 31 satser, 40 musikere, 40 sangere, er vakker og urovekkende. Coro er et nærmest ugjennomførlig prosjekt, i Grete Pedersens utgave merkes ikke det. Albumet mottok før jul den svært høythengende plateprisen Diapason d’or – verdens beste korinnspilling i år.

Tore Hegdahls utenlandske favoritter

HAMMER: En innspilling hvor alt faller på plass. Alle de stedene i konserten som virker klønete og rare på moderne flygel, kjennes plutselig riktig. Lyden i hammerklaveret gjør musikken både villere og sartere, og du blir klar over at Beethoven faktisk hadde humor. Bezuidenhout er en mester med de mulighetene instrumentet gir.

Sibelius er den klassiske musikkens mindfullness-instruktør. Men aldri har han vært mindre langdryg enn på denne innspillingen. Den er makeløs. Herbert von Karajan, den nest beste, var en mester med de lange linjene, men du satt liksom i en Mercedes. Vänskä har like lange linjer og mye mer kvae i spillet, mer nærvær.

Bach spilt i pianissimo. All hamring er lykkelig glemt. Kolesnikov bidrar med noe som er ganske unikt i Bach-spillets verden, nemlig sarthet, humor og poesi. Jo fortere det går, desto svakere og mer lekent spiller han. Han er som et ekorn over tangentene. Du kan høre i timesvis på det myke, uinsisterende og perlende spillet hans. (Ikke på Spotify.)

Olav Egil Aunes utenlandske favoritter

ENERGI UTEN LIKE: Barokkorkesteret Il giardino armonico og fløytisten Giovanni Antonini spiller Antonio Vivaldis fløytekonserter med en energi uten like. Han spiller på trefløyter – og på sopranblokkfløyten spiller han om kapp med svarttrosten. Det er så utrolig til stede. Akkurat som jeg liker uttrykket en «hellig, alminnelig kirke», syns jeg hellig, alminnelig musikk er fint. Obligatorisk lytting for alle tusenvis av lærere som har prøvd til gråtepunktet å lage blokkfløyteorkester av 30 ustemte blokkfløyter.

LIVSAPPETITT: Richard Strauss er mannen med de store følelsene, vanviddet, perversjonen, ekstasen, det sanselige finner igjen og igjen utløp i musikken. Don Juan er blokker av tettvevd musikk, som det skal sin kvinne eller mann til for å forløse. Den er pakket med livsappetitt, melodisk schwung og fargerikdom. Det er noe særegent som berører i denne utgaven – Robin Ticciatis dyrking av gjenskinnet av tonemassen, mer enn massen.

FRANCK FOR PIANO: Den russiske pianisten Nicolai Lugansky har spilt inn den belgiske orgelkomponisten César Francks (1822–1890) pianomusikk, selv de små stykkene blir «store» under hans fingre. Det skinner av alvoret de er bygd av, selv det lette får universell betydning, Med sitt usedvanlig fleksible og likevel faste spill, henter han ut det som på enkelt og greit norsk kalles «mening». For organister og pianister – om hverandre – vil Francks berømte, tredje orgelkoral i pianotranskripsjon tiltrekke seg oppmerksomhet.