Den nye ­strengemusikken

Det er en diskusjon så passé at ingen lenger gidder å gå inn i hva den handlet om en gang, men en gang i tiden var det visse musikalske uttrykk som ikke ble ansett som passende­ for bedehuset. Spesielt utsatt var kanskje strengemusikken fra den lille forsamlingen i Rokke bedehus utenfor Skjeberg i Østfold, også kalt Rokke-­musikken. Men de tidene er heldigvis over nå.

Den unge Haugesunds-gitaristen Trond Kallevåg Hansen er ute med albumet Bedehus og ­Hawaii, bestående av i alt ni spor. Plata springer ut av et bestillingsverk han gjorde for festivalen­ Sildajazz etter å ha blitt tildelt deres stipend i 2018. Kallevåg Hansen­ holder i likhet med mange av musikerne på utgivelsen, nå til i Oslo. Musikken derimot, kan ikke helt tenkes uten sammenhengen til det vi forbinder med det provinsielle Norge, ute i bygdene eller de mindre byene.

Ny norsk verdens… jazz?

Samtidig bryter jo havet som kjent alltid på utanfor, i vest, og det ville ikke være helt feil å si at det er vokst fram en slags ny verdensmusikksjanger i Norge i de senere åra. I tittellåta på albumet er for eksempel bedehusmelodiføring koblet sammen med «polynesisk gospel-swing», som det så fint heter i presseskrivet. Dette­ viser den åpne tilnærminga­ til stoffet. Men også at denne ­musikken inneholder så store mengder gjenkjennbare elementer at den føles like bundet­ til tradisjon som den er ny og ­eksperimenterende.

LES OGSÅ: Åleskjær anbefaler

Etiketten Hubro, som drives av Andreas Meland, har i flere år vært sentral i å formidle jazz som ikke alltid er helt jazz, ikke helt folkemusikk, ikke helt country eller folk, men som ofte har islett av noen eller alle de nevnte. Nylig vant Geir Sundstøl meget fortjent en Spellemann i «Åpen Klasse» for fjorårets svært spesielle og vakre Brødløs, og det kan fort være at akkurat den plata blir stående som noe av et referanse­verk i denne sjangeren.

Se jeg kommer snart!

Haldenseren Sundstøl er sterkt til stede også på Bedehus og Hawaii med sitt gitar- og steelgitarspill, for­uten at albumet er spilt inn i hans Studio Intim. For øvrig utgjøres besetningen av Alexander­ ­Hoholm på kontrabass og Ivar Myhrset Asheim på trommer. ­Fiolinisten Adrian ­Løseth Waade,­ fra en annen Hubro-konstellasjon, nemlig Skadedyr, bidrar også til de små folk- og folkemusikktrådene som veves inn i lydbildet. I front finner vi likevel komponist, arrangør og gitarist Trond Kallevåg Hansen, med ­følsomt strengespill og gode låtskriverevner. Han har tidligere gitt ut albumet Se Meg En Annen Dag (2017), hvor han opererer i noe av det samme musikalske­ territoriet, men når han her har samlet ensemblet sitt under­ ­Jesus-bildet, føles det opplagt som et mer enhetlig opplegg vi får presentert.

LES MER: På 250 plater har gitarist Geir Sundstøl krydret andres musikk

Omslaget er hentet fra Vårt Land Forlags «egen» Erlend Berge­ og hans bok Se jeg kommer snart! Boka inneholder fotografier av gamle bedehus rundt omkring i Norge. Det er i så måte full match mellom Berges­ ­prosjekt og musikken på denne­ plata, og også plateselskapet ­Hubros egenrådige estetikk. Også de gjennomgående norske låttitler, som for eksempel «Flanellograf», «Fartein Valen» og tittelsporet står i stil til resten av Hubro-universet Meland og artistene hans har fått i stand.

Country & Northern

Selv om Kallevåg Hansens prosjekt toucher innpå noen av de samme stemningene som Sundstøls fjorårsplate og står i en sjangerrelasjon til den, ville det også være noe urettferdig å gjøre for mye ut av sammenligningen. Der Sundstøl lot tradisjonselementene inngå i en stor, mørk og sakte­flytende elv av ny og utvidende lyd, er utgangspunktene beholdt i mye større grad på Bedehus og Hawaii. Faktisk i så stor grad at man bør være temmelig åpen for grunnleggende country og tilgrensende sjangere for å få noe ut av enkelte av sporene.

Den mest nærliggende referansen for Kallevåg Hansens er nok amerikaneren Ry Cooders støvete gitarspill, som han også nevner som inspirasjon selv. Innslagene av folkemusikk, country og i tillegg field recordings og abstrakte lyder, gir musikken en type biltur- eller soundtrack-aktig dimensjon. Man slenger kanskje for ofte om seg med betegnelser som «filmatisk» om musikk, men dette albumet lever opp til en slik beskrivelse.

Melodi og eksperimentering

Låter som «Kappellet», «Gatelys og Sang» eller «Dieselkjelleren» har en grunnleggende melodisk enkelhet og soliditet ved seg som ikke bare vitner om fin låtskriving, men som også med letthet kunne ha passet inn i fellessangen på bedehuset, både før og nå, og om det var satt ord til dette. Andre spor, som innledende «Flanel­lograf» og «Fartein Valen», med sin stemme-sampling, nærmer seg friere lydutforskning. Enkelte av de tørreste country-sporene er de som ligger lengst unna mine egne smakspreferanser, uten at det behøver å bety så mye, men jeg får i så måte mest ut av ytterpunktene her: de mest eksperimentelle låtene eller et par-tre av de mest «sangbare» bedehusvariasjonene.

Plata har en folkelighet ved seg som gjør at den burde appellere videre enn (bare) til de engere jazzkretser. Det taler til Kallevåg Hansens fordel at det jammen ikke er helt lett å se for seg hva kjernepublikummet til denne musikken skulle være. Mange­ av oss har også noen av våre ­fineste minner og forbilder i livet knyttet til mennesker i bedehusmiljøer. Men om disse først skal behandles i kunstnerisk form, er også spørsmålet om hvordan man kommer seg unna uten kjip retro-estetikk og nostalgisering utrolig presserende. Stikker Kallevåg Hansen hånda rett inn i et slikt vepsebol? Jeg vil si nei. Selv om han kanskje står i nærheten av bolet, er det i bunn og grunn noe helt annet han får til her.

Sammenstillinger

Såkalt «gjentakelsesfotografi» er blitt litt av et fenomen de siste åra. Fotografer reiser rundt og gjenskaper gamle landskapsmotiver, og viser på den måten fram endringene som er skjedd i Norge på for eksempel hundre år. Det finnes en rekke nettsider der man kan sitte og klikke seg mellom ei svart-hvit tid og nåtida, og de nye bildene kan dermed noen ganger vise forbindelseslinjene til det gamle på en fascinerende måte. Urgammel natur og kultur står i sammenstilling med det nye, nyrike, kanskje, falmet og fancy side ved side, alle ting uansett påtruffet et sted på veien fra aktivt til folklore og museum i et perspektiv på et århundre eller to.

Uansett hvor mye som er kommet til, er gjennomsnittbildet av det norske på slike fotografier forbausende ofte litt mer gammelmodig eller, unnskyld uttrykket, tidløst, enn man husket at det var. Musikken på Bedehus og Hawaii har noe av det samme ved seg, og det er her ment på den positive måten, med alle de varige, musikalske trådene som går gjennom det nye uttrykket.

Bandet er på turné i april, og passende nok spiller de vekselvis i bedehus, kirke og jazzklubb.

Ole Johannes Åleskjær

anmeldelse@vø.no