Danser seg gjennom sorgen

Dansekompaniet Tanztheater Wuppertal danser for utsolgte saler verden over. Kompaniet har vært kjent for å utelukkende danse koreografier av deres avdøde sjefkoreograf Pina Bausch. I hvert fall frem til nå. For nå har Alan Lucien Øyen, huskoreograf for Den norske ballett og leder av ensemblet winter guests, blitt valgt ut til å lage en helaftens danseforestilling for ensemblet.

Wuppertals tempel

I to måneder jobbet han med danserne i den lille, tyske byen Wuppertal. Prøvene fant sted i en gammel kinosal som har stått uforandret siden første gang Pina Bausch begynte å jobbe der tidlig på 70-tallet. Søndag spilles forestillingen for første gang i Norge.

– Det var som å gå inn i et tempel. Det var ingen vinduer der, bare et mørkt rom og et stort gulv. Det er rart å tenke på at hun jobbet der alle de årene, sier Øyen.

– Kontrasten til livet utenfor er grell: det er mye alkohol og fattigdom. Byen hadde sin storhetstid ved starten av 1900-tallet. Prøvesalen er som et hull i veggen, rett ved siden av McDonalds. Man får hverdagen rett i trynet når man går ut døren, sier han.

LES OGSÅ: – Alan Lucien Øyen er en av våre mest markerte koreografer, skriver vår anmelder.

Ubearbeidet sorg

Øyen var én av to koreografer som ble hentet inn til å lage nye forestillinger for kompaniet. Han valgte ut 16 dansere, og hadde tett dialog med dem etter hvert som stykket ble til.

– Jeg merket at de fortsatt hadde en ubearbeidet sorg, nesten ti år etter at deres kunstneriske leder gjennom så mange år hadde gått bort.

Pina Bausch døde brått, kun få dager etter at hun fikk kreftdiagnosen i 2009. Øyen forteller at stykket handler om død, tap, savn, og lengsel. Hvordan forholder man seg til det man har mistet?

– Jeg tenker på døden som en bokstøtte for livet. Det gir en nerve til alt som skjer nå, å vite at det tar slutt en gang, sier han. Sorgen mange av danserne bar på kom til uttrykk gjennom dansen.

Både Bausch og Øyen skildrer små, gjenkjennbare møter mellom mennesker i forestillingene sine.

– Det kan være en situasjon man har sett tusenvis av ganger før, men en absurd vri gjør at man plutselig ser alt på en ny måte, sier Øyen.

LES OGSÅ: Bergmann hyllet med dans på Operaen.

Venter på fortellingen

Øyen bruker ofte dansernes egne fortellinger i stykkene. Det er et kjennetegn han deler med Bausch, som ofte startet arbeidet med nye forestillinger med å stille danserne personlige spørsmål. Slik kom følelser og fortellinger til overflaten, og dannet grunnlaget for den kreative prosessen.

– Bausch var kjent for å bare sitte og vente til noe begynte å skje. Hun kunne sitte i månedsvis uten å si eller gjøre noe. Når det da først skjedde noe, brukte hun det i forestillingen. Å tørre å vente det ekstra sekundet, tror jeg flere kunne lært noe av, sier Øyen.

Tekst gjør dans forståelig

Øyen legger vekt på at man ikke alltid trenger å forstå alt som skjer, verken i livet eller på scenen. Han sier likevel at noe av det publikum strever mest med når det gjelder samtidskunsten er nettopp den følelsen av at det er noe de ikke forstår eller skjønner seg på.

– Derfor er jeg opptatt av at vi skal forføre publikum – og det er jo det motsatte av å være utilgjengelig. Jeg bruker ofte tekst i stykkene mine. Med én gang det er noe vi forstår, så tåler vi at resten føles komplekst og uforståelig.

Han forteller at han ofte fletter sammen flere ulike fortellinger i samme forestillinger.

– Det gjør at det finnes flere måter å forstå det på. Det åpner for at forestillingen kan bety en ting for meg, og noe annet for deg. Men teksten gir det knagger som det er mulig å gripe tak i, sier Øyen.

– Dans kan jo være så abstrakt, mens ord er så konkrete. Det er en spennende blanding. Idet man sier et ord som «snø» eller «rød» så setter det tonen for det man ser, og hva man tenker om det man ser, sier Øyen.

Tre om Pina Bausch 
og Alan Lucien Øyen:

Sigrid Svendal – dansehistoriker og seniorrådgiver i Norsk danseinformasjon

– Danseteatersjangeren er en videreføring av de store trendene i det tyske kunstlivet i mellomkrigstiden – menneskets innerste skulle ut gjennom dansen. Det var et steg bort fra det pene, og inn i det stygge, og det som gjemmer seg i det indre. Ved å vise frem menneskets brutalitet og skrøpelighet tok Pina Bausch og flere i hennes generasjon et oppgjør med nazismens ideologi. Det handler like mye om hverdagsbevegelsen, og de sterke følelsene i de nære relasjonene, som selve dansen.

Øyen befinner seg også i danseteatersjangeren. Han er et multitalent, og jobber med mange ulike uttrykk. Dette oppdraget er en enorm anerkjennelse, som viser at de internasjonale institusjonene anser ham som en koreograf å følge med på. Felles for Bausch og Øyen er det melankolske og sårbare i menneskelige relasjoner som kommer frem i forestillingene.

Janne-Camilla Lyster – stipendiat ved KHiO

– Pina Bausch hadde en unik evne si noe sant om følelser gjennom sterke, poetiske bilder. Ved å ta utgangspunkt i stereotype kvinne- og mannskarakterer, og så gradvis bryte med forventningene til hva disse karakterene kan romme, klarte hun på eksepsjonelt vis å utforske hva menneskelighet er. I vekslingen mellom det konkret gjenkjennelige og det absurde, fortsetter Pina Bauschs arbeider å utfordre og berøre.

Ine Therese Berg – kritiker og stipendiat ved OsloMet

– Øyen jobber både med det teatrale og det danseriske, og de har nok ønsket seg noen som kan jobbe med danserne på et høyt nivå. Bausch brukte musikk og tekst til å underbygge de emosjonelle kvalitetene i dansen, noe Øyen også gjør. Dette skaper veldig uttrykksfulle forestillinger. Begge kjennetegnes av en inderlighet og lekenhet i sine 
arbeider.