Da Metoo veltet Svenska Akademien

Høsten 2017 ble starten på en rystelse som fortsatte med full styrke inn i 2018. Med emneknaggen #metoo signaliserte særlig kvinner – men også menn – at de hadde opplevd seksuell trakassering.

Initiativet, som hadde utspring i kulturbransjen, satte makt, skam, likestilling og seksualitet ettertrykkelig på dagsordenen. Metoo betød også tap av ære og karriere for flere maktpersoner.

Skjeletter i skapet

I Norden og innenfor kulturfeltet har særlig én mann blitt stående som selve symbolet på ringvirkningene av Metoo: Den såkalte «kulturprofilen» – Jean-Claude Arnault. 3. desember ble den fransk-svenske teaterregissøren kjent skyldig i to voldtekter mot én kvinne. Han har avvist alle anklager.

Saken mot Arnault startet i november året før, da 18 kvinner sto frem i Dagens Nyheter med beskrivelser av seksuell trakassering. Anklagene skulle utløse en nattsvart krise og flere konflikter i ærverdige Svenska Akademien, som deler ut Nobelprisen i litteratur. Arnault hadde tette bånd til Akademien, blant annet gjennom kulturscenen Forum. Han er også gift daværende medlem Katarina Frostenson.

I løpet av våren 2018 trakk flere av Akademiens medlemmer seg, blant dem dens faste sekretær Sara Danius. I mai ble det annonsert av Nobelprisen i litteratur for 2018 ikke ville bli utdelt.

Godhjertet litteratur?

Som en reaksjon på skandalen ble Den nya akademien opprettet. Initiativet kom fra journalist Alexandre Pascalidou, og målet var å dele ut en alternativ litteraturpris. Svenske bibliotekarer nominerte forfattere, som deretter ble stemt frem av folk flest. 12. oktober ble vinneren annonsert: Guadeloupeiske Maryse Condé.

Nya akademiens kunngjøring av at litteratur burde assosieres med demokrati, åpenhet, empati og respekt, gikk ikke upåaktet hen. Aftonbladets kulturredaktør Åsa Lindeborg hevdet at Nya akademien og «visse deler av Metoo» delte en vilje til renhet, til å rense bort de ubehaglige meningene.

– Det er ingenting i litteraturhistorien som tyder på at god litteratur skrives av gode mennesker, sa nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre til Vårt Land i juli

Kjønn og sensur

Dermed fikk Metoo-debatten en todelt betydning i kulturverdenen. På den ene siden et oppgjør med maktmisbruk og sextrakassering i det virkelige liv, på den andre siden en diskusjon om hvorvidt kunsten kan forventes å speile denne motstanden.

Manchester Art Gallery skapte ramaskrik da de i januar plukket ned maleriet Hylas and the Nymphs (1896). Stuntet var del av et prosjekt som skulle å sette Viktoriatidens kvinnesyn under lupen, men ble av mange oppfattet som sensur.

I Berlin ble et dikt av Eugen Gomringer flyttet fra fasaden på Alice Salomons Hochschule, etter ett og et halvt år lang og opphetet debatt. Krangelen gikk på hvorvidt poesien, skrevet i 1953, formidlet et patriarkalsk verdenssyn.

Siste store aksjon fant sted på Museum of Modern Art i New York i november. Kunstneren Michelle Hartney utstyrte malerier av Picasso og Gaugain med tekster som beskrev hvor dårlig de to hadde behandlet kvinner.

Veien videre

Debatten om hvorvidt «tidsånden» truer kunstens frihet vil fortsette. I løpet av året har også virkemidlene i deler av Metoo-aktivismen blitt problematisert. I Sverige er det reist debatt om måten medier der navnga personer som hadde fått beskyldninger rettet mot seg.

Det synes å være bred enighet om at Metoo har ført til mer åpenhet om et reelt problem. Flere har pekt på at kulturbransjen, med utstrakt midlertidighet, genidyrkelse og store forskjeller i makt og innflytelse, kan være spesielt utsatt for de mekanismene som Metoo vil bekjempe.