En ubetydelig episode i en svært berømt families historie

Hamas’ terrorangrep 7. oktober og Israels påfølgende krigføring på Gaza har forsterket politiske og kulturelle skillelinjer verden over. Ikke minst har krigen både åpnet gamle og skapt nye sår blant amerikanske jøder, som er mer splittet enn noen gang i sitt forhold til Israel, noe studentdemonstrasjonene på eliteuniversitetene den siste tiden er et godt eksempel på.

Det spenningsfulle forholdet mellom amerikanske jøder og Israel er tema i Familien Netanyahu, en fortelling om hva som skjedde da familien Netanyahu dundret inn i livet til en alminnelig historieprofessor og sekularisert jøde ved et lite småbysuniversitet i USA.

Det er en komedie om en litt pussig affære, men fremst av alt om kulturelle, politiske og religiøse konflikter blant amerikanske og israelske jøder.

---

Roman

Joshua Cohen

Familien Netanyahu

Oversatt av Preben Jordal

281 sider, Press forlag 2024

---

Bibi og Yoni

Ser man forbi de innviklede monologene og skvalderet fra de kjappe replikkene, fremstår plottet i boken nokså lettfattelig: Vi befinner oss på slutten av 1950-tallet og Ruben Blum, en jødisk økonomihistoriker, velges til å sitte i en ansettelseskomité utelukkende fordi den som skal ansettes er jødisk og ekspert på jødisk historie. Jobbsøkeren er selveste Benzion Netanyahu, far til nåværende israelske statsminister Benjamin («Bibi»), Yonatan («Yoni»), og lille Iddo. Ruben og hans familie blir ufrivillig verter for Netanyahuene, og fra første øyeblikk skaper de kaos i hans profesjonelle og familiære liv.

Boken har definitivt noe selvtilfreds ved seg, og det er som om Cohen bare må meske seg med sin egen briljans

Den ennå unge amerikanske forfatteren Joshua Cohen har for lengst blitt genierklært. Jødisk identitet i det hårete møtet mellom israelske og amerikanske kontekster er et tilbakevendende tema i hans romaner. Men med denne boken, som ble utgitt på engelsk i 2021, har han virkelig kastet seg inn det som har blitt en brennhet debatt om amerikansk-jødisk identitet og politikk. Selv om Netanyahuene får det glatte lag i boken, har Cohen nylig gått ut mot jødiske kritikere av Israel. Han insisterer på at man kan kritisere Netanyahu uten å benekte Israels rett til å eksistere.

Selvtilfreds og briljant

Med en litterær fot plantet i amerikansk postmodernisme er Cohens bøker fulle av viltvoksende dialoger, allusjoner og ironi. Familien Netanyahu, som vant Pulitzerprisen i 2022, er intet unntak. Boken har definitivt noe selvtilfreds ved seg, og det er som om Cohen bare må meske seg med sin egen briljans. Oversetter Preben Jordal har likevel gjort et fabelaktig arbeid i å bevare Cohens språklige utskeielser og endeløse setninger, uten å miste fotfeste eller energi.

I etterordet avslører Cohen at romanen er inspirert av litteraturviteren Harold Blooms opplevelser da han en gang måtte være vert for Netanyahu. Selv om karakteren Blum åpenbart er veldig løst basert på Bloom, er det egentlig ikke viktig å avklare forholdet mellom virkelighet og fiksjon her. Selv etterordet, signert i Cohens navn, bærer preg av å være delvis fiksjonalisert.

I eksil eller i det nye Jerusalem?

Ruben Blum er en respektabel, produktiv og utilpass akademiker. Han er hypernormal slik mennesker kan være når de befinner seg i en kultur der de aldri blir helt innenfor. Han beskriver seg selv som «den hovmodige, blodtrykksplagede og fremfor alt engstelige, sågar angstfulle, kroppsliggjøringen av den ukoordinerte, overintellektualiserende, selvundervurderende mannlige jødiske stereotypien».

Tolk det som du vil, man må uansett le

Fremfor alt er Blum fremmedgjort, på dobbelt vis: Fra sin religiøse oppvekst, der rabbiene insisterte på at «vi ville bli sparket ut av Amerika også, sparket ut eller myrdet, slik det hadde vært vår skjebne i Iberia, Russland og Tyskland.» Men han er også fremmedgjort fra sine sekulære og kristne kolleger, som alltid behandler han annerledes. Rabbiene fremstilte Amerika som et Babylon eller Egypt – altså ensbetydende med eksil, fangenskap eller diaspora. For hans sekulære omkrets, er Amerika det nye Jerusalem. Selv lener Blum seg mot siste tolkning, men i realiteten er han utilpass med begge deler.

Anklageren Netanyahu

Besøket fra Netanyahu og hans familie faller ned som en bombe i Blums liv. Her kolliderer diaspora og sionisme, amerikansk og israelsk jødedom, religiøs konservatisme og sekularisme.

Identitetskonfliktene var selvsagt latente i Rubens liv før Netanyahuenes ankomst. I forholdet til hans kone Edith har ungdommelig intimitet og seriøsitet for lengst blitt tildekket av hverdagslig slitasje og irritasjoner skapt av etterkrigstidens kjønnsroller. De er begge typer på ulike måter å forholde seg til sin jødiske arv, og der besøket fra Netanyahu øker det eksistensielle presset på Ruben, reagerer Edith til syvende og sist med apati.elt lag med det jødiske fellesskapet eller de ikke-jødiske styresmaktene.I

dentitetskonfliktene var selvsagt latente i Rubens liv før Netanyahuenes ankomst. I forholdet til hans kone Edith har ungdommelig intimitet og seriøsitet for lengst blitt tildekket av hverdagslig slitasje og irritasjoner skapt av etterkrigstidens kjønnsroller. De er begge typer på ulike måter å forholde seg til sin jødiske arv, og der besøket fra Netanyahu øker det eksistensielle presset på Ruben, reagerer Edith til syvende og sist med apati.

Forakt for jødisk identitet

Blums datter, Judy, er en av bokens mest interessante karakterer og inkarnerer det neste steget bort fra familiens jødiske identitet. Der Blum søker et forsiktig kompromiss, drømmer Judy om en neseoperasjon for å fjerne sin krokete nese: en dårlig skjult forakt for egen jødisk identitet. Netanyahuene påpeker raskt at «Judy», foreldrenes forkortelse for «Judith», stammer fra hebraiske «Yehudit». Hun er altså sekulariseringen i andre orden.

Judy oppfyller til slutt sitt ønske med morbide midler, men når Ruben observerer at hun fikk sin vilje «på mest rettferdig vis, gjennom lidelse», antyder boken at Judy er bundet av den identiteten hun vil unnslippe.

Regelrett kaos

Bokens hysteriske slutt er en ren brudulje og dramatiserer hvordan begreper som «forhandling» eller «ambivalens» ikke helt strekker til for å beskrive Blums amerikansk-jødiske identitet: Det er det regelrette kaos. Cohen fyller kakofonien som oppstår når Netanyahuene slår inn i Blums liv med besnærende allusjoner, også når det ikke er klart hva de skal bety.

Idet boken når sitt vanvittige klimaks, finner Ruben unge Bibi liggende utenfor sin datters soverom, smugtittende på Yoni som er i ferd med å ta hennes jomfrudom. Her blir en typologisk lesning uimotståelig: Israels kommende statsminister ser på at den fremtidige helten i Israels militærhistorie ligger med en sekularisert jødisk-amerikansk kvinne. Tolk det som du vil, man må uansett le. Men begivenhetene det siste året gjør det vanskelig å vite hva latteren egentlig skal bety.