En pave i motsigelsens tegn

Journalistenes fremstilling av pave Frans synes å være preget av en bestemt «paveforventning». Endelig har de fått sin første liberale pave. Dette preger medias tolkning av alle tekstene fra Vatikanet under pave Frans – senest i forbindelse med spørsmålet om velsignelse av homofile par. Bekymringen vokser dermed hos «konservative» katolikker, fordi de fleste heller leser nettsider enn kirkelige dokumenter.

Slik blir også nyansene borte, og den balanserte dialektikken i dette pontifikatet forsvinner, for Frans er en konservativ radikaler.

---

Sakprosa

Pave Frans

Life. My Story Through History

240 sider, HarperOne 2024

---

Kanskje kan den nylig utkomne biografien hans bringe interesserte lesere nærmere personen Frans, født Jorge Bergoglio, og nærmere hans visjon for kirken og verden. Den engelske oversettelsen er på 227 sider, men skrifttypen er så stor at dette kan regnes som en 100-siders tekst. En helt overkommelig bok, med andre ord – skrevet i et lett og ofte humoristisk språk.

Ingen tradisjonell selvbiografi

Pave Frans’ siste utgivelse er ingen selvbiografi i tradisjonell forstand. Hovedtittelen Life sier det meste, for boken er en bio-grafi, en nedtegnelse av menneskehetens liv de siste 85 årene. Inn i denne historien, fra starten av Andre verdenskrig til utbruddet av Gaza-krigen høsten 2023, skriver han Jorge Mario Bergoglios livsvei. Derfor undertittelen «Min fortelling gjennom historien».

Hvert av kapitlene åpner med en skildring i tredje person om hvor Bergoglio befant seg ved store historiske begivenheter som månelandingen i 1969, Militærkuppet i Argentina i 1976, Maradonas mål med «Guds hånd» i 1986 eller 11. september-angrepet i 2001.

Omsorg for flyktninger

Det første kapitlet har overskriften «Utbruddet av Andre verdenskrig». På det tidspunktet var lille Jorge 4 år gammel. Han skriver mest om sine besteforeldre på farssiden, som hadde flyktet fra Italia tyve år tidligere, og derfor var mer opptatt enn argentinere flest av krigen på kontinentet.

Noen av refleksjonene omkring pavevalget og de siste årenes begivenheter er helt nye

Denne familiehistorien forklarer samtidig mye av pave Frans’ omsorg for verdens flyktninger. «... i øynene deres ser du den nostalgi og lengsel som kjennetegner dem som er blitt tvunget til å forlate sine hjem.» «Jeg vil gjenta dette, jeg vil rope det ut: Vær snill og ønske velkommen våre brødre og søstre når de banker på vår dør. For om de blir skikkelig integrert, om de finner støtte og blir omsluttet, kan de bli en berikelse for våre liv.»

Anti-pave

Et eget kapittel er viet jødeforfølgelsene. Her får vi blant annet et innblikk i Bergoglios nære vennskap med den argentinske rabbineren Abraham Skorka – et vennskap de to dyrker den dag i dag.

I kapitlet med overskriften «Den kalde krigen» forteller Frans at «folk ofte har hevdet at jeg snakker så mye om de fattige fordi jeg selv er kommunist eller marxist.» En kardinal har fortalt ham at en venninne av ham («en god katolikk») var overbevist om at Frans er en anti-pave. «Hvorfor det?» responderer Frans, «fordi jeg ikke går med de røde paveskoene! Men det å snakke om de fattige betyr ikke at man er kommunist: de fattige er evangeliets flagg – de er i Jesu hjerte.»

Forelskelse og sykdom

Prestekallet ble klart for Jorge Bergoglio etter et skriftemål da han var 17 år gammel. Som seminarist opplever han å bli forelsket i en kvinne. Dette har skapt de største overskriftene om pavebiografien – også i Norge. Forelskelsen varte visst bare i en uke, og Frans skriver kun noen få setninger om dette.

Den andre «prøvelsen» av hans kall var en alvorlig sykdom som gjorde at han måtte fjerne deler av den ene lungen. Gjennom alt dette får vi sterke inntrykk av hvor viktig bønnen er i den unge prestestudentens liv – og i hans gjerning som biskop og erkebiskop av Buenos Aires. Frans er en bønnens mann. Han overgir alt til Jesus – og stoler på at hans mor, Maria, går i forbønn for ham og beskytter ham.

Tydelig om abort

Kapitlet om månelandingen i 1969 inneholder mye humor – og alvor. Her benytter forfatteren anledningen til å understreke hvor viktig menneskelig utvikling og vitenskap er. Han leder oss også inn i en kort refleksjon over kunstig intelligens. Hovedtanken er at teknologien må tjene mennesket – fra unnfangelse til dets naturlige død.

Her blir det tydelig at forsvaret for de ufødte barna går hånd i hånd med hans omsorg for mødrene deres: «Vi må stå ved deres side så de ikke gjør dette dramatiske valget.» I miljøencyklikaen Laudato Si’ understrekte han at beskyttelsen av miljøet er umulig uten at vi også beskytter det ufødte mennesket. Han legger heller ikke noe imellom i biografien: «Jeg blir aldri for sliten til å understreke at abort er drap, en kriminell handling: det finnes ikke noe annet ord for det. Det innebærer en skjending, utsletting av et menneskelig liv som er uten skyld.»

Boken gir interessante innblikk i forhandlingene bak lukkede dører i det sixtinske kapell

Om abortlegene bruker han en betegnelse hentet fra geriljakrigen i Argentina: «leiesoldater og leiemordere». Frans er kjent for å refse konservative katolikker som glemmer de fødte barna i deres forsvar de ufødte. For ham er det ikke noe skille her, og få har vært så tydelig i abortspørsmålet som Frans. Så lenge jeg har stemme, vil rope det ut, sier han: «Jeg har gjort det i mine taler og homilier helt siden 1969 – året for min presteordinasjon og menneskets landing på månen.»

Bak lukkede dører

Boken gir interessante innblikk i forhandlingene bak lukkede dører i det sixtinske kapell under pavevalget. Han siterer en tale han holdt til kardinalene – «mindre enn tre minutter som forandret mitt liv». Der lanserte han sin visjon av en kirke som oppgir sin selvopptatthet, som vender seg utover mot verden og til dem som lever i periferiene, både fysisk og eksistensielt.

Paven berører også kort uroen omkring det nylig publiserte skrivet om kirkelige velsignelser. Han understreker at Kirken ikke er for samkjønnede ekteskap, men skriver: «I denne kontekst ser jeg for meg kirken som mor, som omfavner og ønsker alle velkommen, også dem som mener de lever feil og dem som har blitt fordømt av oss i fortiden. Jeg tenker for eksempel på de homoseksuelle og transseksuelle som søker Herren, men blir avvist eller forfulgt.»

Raskt skrevet

For min egen del, hadde jeg forventet at pavens siste bok ville gått noe dypere inn på teologiske og eksistensielle tema enn den gjør. Den bærer preg av å være raskt skrevet, noe som samtidig bringer leseren tett på forfatterens minner. Frans henvender seg ikke til akademikere i sine tekster, og han er fint lite interessert i å forsvare seg selv overfor teologer. Boken henvender seg til et bredt publikum, og tegner et nært og vakkert selvportrett.

Mye av innholdet kjente vi fra før, men noen av refleksjonene omkring pavevalget og de siste årenes begivenheter er helt nye, inkludert understrekningen av at han fortsatt ikke har planer om å abdisere – for «pavens embete er ad vitam, for livet».

Frans vet at hans pontifikat er et motsigelsens tegn. Det kan forklare den rørende og samtidig overraskende formuleringen i bokens siste setning: «Jeg bønnfaller deg: vær så snill, ikke glem å be for meg! For – og ikke imot!»