Det uendelig abstrakte ordet «konkret»

Anmeldt av Ulla Svalheim

«Kva er eit tre, i praksis?», spør Liv Indrebø, den 40-årige hovedpersonen i Kjersti Rorgemoens nye roman. «Eg veit ikkje, eg har ikkje fått start på motorsaga», tenker hun like etterpå. Og med det har Rorgemoen, som selv bor i Tokke i Telemark, satt ord på den konflikten som finnes mellom tanke og handling, ord og jord, i Eit praktisk menneske – en tittel som like mye lyser av oppriktig lengsel som av ironi.

Essensen av det norske

For i kjernen av Rorgemoens tredje bok ligger en ironisering over den kanskje typisk norske lengselen etter å flytte tilbake til det (u)praktiske småbrukslivet, som vel de fleste av oss stammer fra, et varierende antall generasjoner tilbake. Romanen behandler ønsket om å komme tettere på røttene våre med lun humor. Som Rorgemoen skriver, er det et tegn i tida å jakte på essens, nettopp fordi en følelse av dette mangler: «Ingen ville betale for framandgjerande kulturarrangement, ein ville heller betale for påstandar om kven ein sjølv var, og at desse eigenskapane var noko som utgjorde eit fellesskap».

Småbruksdrøm

Det er med andre ord lett å kjenne igjen Liv Indrebøs trang til å sysselsette sine egne hender for ikke bare å være ei kvinne av mange ord. Hun jobber på et bygdemuseum, har den fiffige tittelen «musealterapaut» og har nylig kjøpt seg et avsidesliggende småbruk i ei allerede ganske lita innlandsbygd – en drøm hun har fått gjennom å se utallige tv-programmer om mennesker som lever mer i pakt med naturen, og dermed også – antar hun – mer i ett med seg selv:

«Det er som om sjela blir sliten i to kvar gong eg står på jobb og snakkar om praktisk, eldre arbeidskultur, fordi eg er oppseda til å vurdere arbeid og snakk som noko motsett.»

Så er det bare det at hun mangler de praktiske ferdighetene som trengs for å få gjort noe med det falleferdige tunet hun har kjøpt. Joda, hun prøver, men kommer stadig til kort, og det går ikke lang tid før romanen blir mer opptatt av å skildre et amerikabesøk enn Livs forsøksvise opprydning. Fire pensjonerte amerikanere – etterkommere av museets grunnlegger – har kommet for å jakte på de norske anene sine. Museet varter opp med det de har av opprinnelighet, for eksempel i form av hel gris grilla over bål, noe som vel spiller mer på en sterk generell fortidsfølelse enn faktiske norske tradisjoner.

Mennesket og landskapet

Rorgemoen bruker hovedpersonen sin til å blottstille denne følelsen. For Liv lengter bakover, hun er opptatt av å bevare det fortidige. Her skiller hun seg fra flere av sambygdingene hennes, som «verkar å ha vanskeleg for å akseptere landskapet, alltid ute etter å planere og drenere det», gjerne for å tjene penger på det. De tenker praktisk på en helt annen måte enn Liv ønsker å gjøre, og som Rorgemoen også lar det komme fram: Denne mangelen på hensyn til naturen blir av folk flest sett på som det mest framtidsretta. For Livs del blir det dermed komisk når hun på omvisningene sine stadig siterer museumsgrunnleggeren på at «den som har ei gravemaskin, kan forandre verda». Denne brutale, men samtidsriktige, holdninga er det jo sambygdingene som står for!

Men er det så enkelt som at hun dermed er en nostalgiker? Og er arbeidet for å bevare levende kulturlandskap bare sverming for fortida, bare et ønske om bygder som ser bra ut på postkort? Bokas fortellerstemme synes ikke å tilby andre muligheter. For i små stikk her og der kommer det til syne et lettvint skille mellom kulturlandskap som kunstig natur på den ene sida og gjengrodd villnis som tilbakevendende naturlig natur på den andre. Selv om Rorgemoen i all hovedsak treffer godt i skildringene sine, kunne gjerne bokas ironi her vært enda mer kompleks. For i den vennlige avsløringa av hva vi tenker på som natur og ikke, kunne det ha vært ei rik slåttemark av nyanser.

Kort, men rik bok

Som de to tidligere bøkene til Rorgemoen – Purkene snudde seg (2009) og Håpet og festen (2015) – er også Eit praktisk menneske ei helt kort bok. Men den konsentrerte teksten er full av rike passasjer og gode formuleringer – noe som mengden sitater i denne teksten tyder på. Boka har ikke en storlinja handling, men dette kler godt den mildt tragikomiske fortellinga om Liv, som nettopp savner handlekraft. De mange betraktningene og karakteristikkene utviser originalitet, og dessuten mye gjenkjennelighet. Kanskje særlig om en ikke helt kjenner seg innafor i det gjengs bygdete, men heller har en tendens til å observere det og gruble, for eksempel over «det uendeleg abstrakte ordet konkret.»

LES OGSÅ:

Intervju med Kari Løvaas: – På sitt beste møter litteraturen det vanskelige med et ønske om ikke å se bort

Andrew Kroglund anmelder: Den britiske humleeksperten David Goulson viser hva hver enkelt hageeier kan gjøre for naturmangfoldet

---

Roman

• Kjersti Rorgemoen
• Eit praktisk menneske
• Roman
• Kolon, 2020

---