Espen Ottosen
Teolog og filosof
Det er fortsatt mye jeg kunne tenke meg å kommentere både ved Hugdals anmeldelse i Vårt Land og hennes svarinnlegg til meg 25.02. Men her vil jeg begrense meg til et poeng som kanskje kan forklare hvorfor debatten så langt har vært lite fruktbar.
Skråsikker anmelder
Hugdal slår fast i sitt svar til meg at «frihetens kompleksitet» gjelder oss alle. Det komplekse innebærer at ingen av oss tar våre valg i et vakuum. Vi er alle barn av vår tid. «Det å ha reflekterte og gjennomtenkte standpunkt, er dermed ikke uforenlig med at våre valg på samme tid kan uttrykke også ufrihet og underkastelse», skriver Hugdal. Dette må da gjelde like mye Hugdal som det gjelder meg og mine intervjuobjekter.
Problemet er at Hugdal verken i sin anmeldelse eller i sitt svar til meg synliggjør at hun forholder seg kritisk til sitt eget ståsted. Tvert imot er det sjelden jeg har møtt en mer skråsikker anmelder (og teologisk stipendiat). Det faktum at det finnes noe hun kaller «frihetens kompleksitet» – og som jeg altså ikke vil avvise – utelukkende for å mistenkeliggjøre personene som forteller sin historie i min bok.
Barn av sin tid
For eksempel konkluderer Hugdal i sin anmeldelse med at min bok viser «hvordan denne formen for autoritær, kristen etikk fungerer passiviserende og ansvarsfraskrivende». Men ut fra Hugdals eget ståsted, må hun innrømme at hennes egen analyse er preget av at hun er barn av sin tid og har valgt et liberalt feministiskteologisk ståsted. Så hvorfor skriver hun som om bare hennes eget ståsted er rasjonelt begrunnet?
I siste innlegg påpeker hun at ingen av oss har tilgang til «pur erfaring». Dette faktum bruker hun for å påstå at «erfaringene av at homofile følelser bunner i barndomserfaringer av en fraværende far, en dominerende mor og/eller seksuelle krenkelser, speiler først og fremst den fortolkningen disse følelsene en gang fikk i sjelesorgens rom, i forkynnelse og i kristen litteratur». Av den grunn mener Hugdal at jeg burde møtt erfaringene som mine intervjuobjekter forteller om med kritiske motspørsmål.
Opptrer inkonsistent
Hugdal synes å forutsette i sin bokanmeldelse at en homofil legning er medfødt – og ikke kan forklares eller belyses av ulike erfaringer. Men hvorfor er det rimelig? Skal hun være konsekvent, bør hun tvert imot mene at enhver som hevder at deres homofile orientering er medfødt, må møtes av kritiske motspørsmål fordi det eneste de forteller er sin egen tolkning av sin orientering.
Kort sagt opptrer Hugdal grunnleggende inkonsistent. Hun møter min bok og mine intervjuobjekter med kritikk og mistenksomhet fordi vi (visstnok) ikke er bevisste på at vårt ståsted og vår fortolkning av våre erfaringer er selektiv og formet av en kristen tankegang. Samtidig tar hun gjennomgående for gitt at hennes eget ståsted er det eneste holdbare både rasjonelt og moralsk.
LES OGSÅ:
• Bokaktuelle Espen Ottosen: «Seksuell legning har blitt et identitetsspørsmål»
• Gunleiv er homofil og gift med en kvinne: – Mange lurer på hvordan det kan fungere
• Preket homofili som synd for å motstå egne lengsler
---
Fakta:
---