«Psykologiseringen over homofiles legning slår meg som dypt umoralsk»

Anmeldt av: Gunhild Maria Hugdal

Da jeg leste Espen Ottosens En annerledes vei. Motstrøms om kjønn, kjærlighet og sex, husket jeg på en episode fra den gang jeg var teologistudent. Jeg hadde nylig oppdaget kristen, feministisk etikk, og var svært begeistret. Derfor gledet jeg meg stort til jeg skulle få møte andre feministteologer. Mitt første møte med en gruppe av disse – for meg – sagnomsuste kristne feministene, ble imidlertid annerledes enn jeg hadde sett for meg: Gleden var på ingen måte gjensidig, og det jeg hadde håpet kunne bli en fin samtale, ble i stedet et forhør der mitt liv – som resultat av «den undertryktes valg» – var i fokus. Ingen så meg, i stedet ble jeg kun sett som en representant for en gruppe hvor «alle» på grunn av konservativ teologi «giftet seg (for) tidlig» – i stedet for å velge samboerskap, som representerte frihet og fornuft.

Den undertryktes valg?

Hvordan forholde seg til det mange mener er «den undertryktes valg»? Spørsmålet er grundig drøftet innen filosofien, og er på alle måter krevende. Spørsmålet viser at synet på frihet og synet på det gode liv, vanskelig kan adskilles. Derfor er også Ottosens bok så vond – og vanskelig – å anmelde.

Ottosen gjenbruker en del stoff fra Mine homofile venner fra 2009, og de to bøkene belyser godt Ottosens utrettelige kamp mot en kristen aksept av homofilt samliv. Boken er velskrevet, lettlest og smertefullt fengende: Det er hjerteskjærende å lese om liv som i stor grad har handlet om kamper som – slik jeg ser det – kunne vært unngått.

Gjennom ni fortellinger møter vi ulike mennesker som gjennom terapi og bønn, har jobbet med (les: mot) sine homofile følelser. Dette er sterke historier om frykt, skam, selvmordstanker, om den daglige aftenbønnen der man trygler Gud om å bli fratatt sin homofile legning, om depresjoner, kriser og tårer. Men dette er også fortellinger om liv som er mer, og om å finne mening og kjærlighet og leve rikt på tross. Ingen skal få frata Ottosens venner dette.

Psykologiserende om homofili

En annerledes vei målbærer en heteronormativitet som etterlater meg i sjokk og vantro, da homofili i hovedsak forstås som avvik og uttrykk for barndomstraumer og psykologisk «skade». Perspektivet er kvakksalverens psykoanalytiske blikk på homofili, og slike følelser forklares med at man har hatt en fraværende far, en dominerende mor og/eller har erfart seksuelle krenkelser. Ottosen selv tar imidlertid i liten grad stilling til disse perspektivene, og gjør seg uangripelig gjennom at dette synet på «homofile følelser» formuleres av informantene.

Det er en ærlig sak å stå for et restriktivt syn på homofilt samliv på grunn av bibelsyn. Men psykologiseringen over homofiles legning slår meg som dypt umoralsk. Gjennom å appellere til menneskelig erfaring og vår tids kunnskap – kilder Ottosen ellers ikke gir noen form for normativ, korrigerende status innen kristen etikk – forsøker han å fremstille synet sitt som noe annet enn det det i virkeligheten er.

Boken fremmer en stilltiende aksept av den lidelsen som de personlige «vitnesbyrdene» beskriver: Lidelse er en naturlig del av livet, og heller ikke heterofile i parforhold har det enkelt. Slik sett illustrerer boken godt hvordan denne formen for autoritær, kristen etikk fungerer passiviserende og ansvarsfraskrivende: Den lidelse som følger av det man regner som gudegitte regler, er en lidelse man dypest sett blir blind for og tykkhudet i møte med.

Konstruktivisme og essensialisme

Et annet spørsmål som Ottosen lar ligge, er spørsmålet om hva man generelt skal tenke om individets erfaringer: Representerer våre valg og erfaringer utelukkende frihet og individualitet, eller må de forstås i lys av det fellesskapet vi lever i? De færreste vil for eksempel hevde at en tenåringsjentes ønske om plastisk kirurgi uttrykker frihet. De fleste av oss vil være kritiske i møte med hennes erfaring av ikke å være vakker. Mens feminismen i første fase løftet opp menneskelig erfaring som en viktig kilde til innsikt, har senere feminisme vært mer nøktern: Ja, menneskelig erfaring er viktig, men vi har ikke tilgang på «pur erfaring». All erfaring reflekterer og er formet av en sammenheng med gitte forventninger.

Dette leder oss til de filosofiske begrepene konstruktivisme og essensialisme, som brukes av Ottosen selv. Mens konstruktivistene mener at «kjønnsidentitet og seksuell identitet (...) er en kulturell konstruksjon», mener essensialistene at legning er medfødt og biologisk. Det interessante i denne sammenheng, er at Ottosens bruk av de personlige vitnesbyrdene forutsetter et essensialistisk syn på det subjektet som tar valg. Det er lite koherent av filosofen Ottosen å kombinere et (til dels, dette forblir noe uavklart) essensialistisk syn på det velgende subjekt med et konstruktivistisk syn på seksualitet. Mener han virkelig at menneskets seksualitet er påvirkelig, mens mennesket forøvrig er upåvirket av sosial konstruksjon?

Tunge byrder

Hvis det å leve i sølibat eller i heterofile ekteskap representerer «vanlige» valg for homofile i Norge i 2020, må man spørre seg om hvorfor Ottosen i så stor grad måtte ut av Norge for å finne informanter. Og hvorfor var det nødvendig å gjenbruke informanter fra 2009?

Jeg vil derfor avslutte der jeg startet: Hvordan forholde seg til det man mener er «den undertryktes valg»? En ting er hvordan vi bør møte enkeltmennesker og enkeltskjebner, men noe ganske annet er hvordan man skal forholde seg til en bok som har som siktemål å inspirere flere til det mange vil mene er selvdestruktive valg. Våre valg reflekterer alltid både frihet og ufrihet – det er en felles livsbetingelse. Spenningen mellom frihet og bundethet gjelder oss alle. Når det er sagt, må det like fullt fastholdes at noen fellesskap er mer frie enn andre. Ottosens fortellinger illustrerer primært et kristent fellesskap som gir homofile lite reell frihet til å velge hvordan de skal forstå seg selv, fortolke sine erfaringer og leve sine liv.

Les intervju med Espen Ottosen om boka her:

[ – Kristne bør tenke annerledes om seksualitet enn det som ellers er typisk for samfunnet ]

Les intervju med Gunleiv Andersen:

[ 53-åringen er lykkelig gift med en kvinne, som han har to barn med ]

---

Sakprosa

• En annerledes vei. Motstrøms om kjønn, kjærlighet og sex
• Espen Ottosen
• Lunde forlag

---