Bøker

Den guddommelige arvingen

En ny bok viser oss hvordan kristendommens Maria er blitt en blodfattig arving med mange ustyrtelig rike og fargerike tanter.

Jorunn Økland

kultur@vl.no

Det startet slett ikke med engelens besøk til Maria.­

Maria, Guds mor av Helene K. Næss følger møysommelig den lange historiske prosessen som førte til at Jesu mor ble en viktig skikkelse i kristendommen. Den fortellingen de fleste av oss vokser opp med og kjenner til, ble ikke del av ­historien før flere generasjoner etter det angivelige besøket. Det skjedde på et tidspunkt da det var viktig å vise at Jesu opphav var mirakuløst og spesielt.

Guddommelig plan

Den første kristne forfatter Paulus visste verken om Maria eller at det skulle være noe spesielt med Jesu fødsel. Som Næss selv sier i innledningen til bolken som handler om den tidligste kirken: «De tidligste kirkehistorikerne har fremstilt det som om kirken sakte,­ men sikkert utviklet seg som et resultat av den guddommelige åpenbaring og i henhold til en guddommelig plan».

Næss viser tydelig at de tidlige kirkehistorikerne heller presenterer en retrospektiv analyse av en mangfoldig bevegelse og en utvikling som lenge gikk i mange ulike retninger.

LEST DENNE? Ser vi det litterære tiåret i bakspeilet, står de etiske debattene om virkelighetslitteraturen igjen

Gudinnens store sorg

I første del av Maria, Guds mor, ­beskrives først oldtidens verdensbilde i ­generelle ordelag. Så vier Næss de viktigste gudinnene­ og deres relasjon til døende og gjenoppstående guddommer egne ­kapitler: Først Inanna eller Ishtar, så Egypt og Isis. Deretter Hellas og Roma med Demeter, Afrodite,­ Magna Mater og Artemis, og ­måten de gresk-romerske gudinnene viderefører forestillinger knyttet til egyptiske og mer østlige gudinner.

Denne delen avsluttes med et lite, men viktig kapittel om familie­likheter mellom de ulike­ mytene om gudinner og ­deres døende og gjenoppstående (mannlige) guddommer. Næss påpeker at i alle disse mytene er det gudinnen og hennes store sorg som er den sentrale drivkraften, ikke guden som dør og står opp i seg selv.

Næss er en god gjenforteller av myter og teologi-historie, men dette mer syntetiske og komparative kapitlet kunne vært klarere. Her kunne Næss med fordel vært mer detaljert, på bekostning av beskrivelsene i de foregående kapitlene.

Maskulin kristendom

I ­bokens andre del beskrives framveksten av kristendommen innenfor en jødisk ramme, og Maria innenfor en kristen ramme. Mange av de feminine karakterene i GT (fra Eva via ­Hoseas Gomer til Høysangens brud) skildres i detalj, og Næss framhever at heller ikke det ­jødiske, monoteistiske gudsbildet er utelukkende maskulint. Tankene om visdommen, Shekinah eller Sofia, som en selvstendig guddommelig kraft, bidrar til at det feminine også er tydelig representert på guddommelig nivå.

Helt maskulint blir gudsbildet først med kristendommen. Men det feminine kan ikke fortrenges­ helt, derfor vokser en mer guddommelig Maria fram etter noen århundrer. Hennes fortelling har tatt opp i seg en mengde myter og forestillinger som tidligere var knyttet til gudinnene, fra ­Shekinah eller Sofia og til gammeltestamentlige kvinneskikkelser.

LES MER: I juleboka Klokkerens evangelium tek Gaute Heivoll oss med inn i dødsriket utan at det blir skremmande. Det blir nesten litt kjedeleg

En blodfattig arving

Det viktige og nye med denne boken finner vi først og fremst i dens første del.

Her gjennomfører Næss det vi feministiske bibelfortolkere har foreslått og referert til siden 1990-tallet: Maria er arvingen til de antikke moder- og fruktbarhetsgudinnene som mistet sin dominans da kristendommen ble statsreligion i 4. århundre. Vi må forstå disse bedre om vi vil forklare framveksten av Maria-skikkelsen mot det 5. århundre.

Men én ting er å presentere et teoretisk rammeverk og en tolkningsmetode for å forstå hvordan dette arveoppgjøret kan ha gått til – Maria bør undersøkes etter samme historisk-kritiske tilnærming som Jesus-forskere hittil har undersøkt historisiteten i Jesus-skikkelsen. Men en annen ting er å gjøre som Næss, å ta skrittet helt ut i den religionshistoriske idéverden som moder­- og fruktbarhetsgudinnene ­representerer. Med dette i bunn gir hun oss et komparativt idé– og religionshistorisk perspektiv som kaster lys over hvem Maria i sin tur blir: En noe blodfattig ­arving med mange ustyrtelig­ rike og fargerike tanter.

Fall fra maktens tinde

Resultatet er spennende og opp­lysende. Hva skjer når Næss sammenligner og bruker forskningen på døende og gjenoppstående guddommer til å kaste lys over Maria-skikkelsen?

Hun får vist hvordan Marias­ inntreden i kristendommen bare er blitt til gjennom teologiske fortrengningsprosesser og i skyggen av den etablerte religion. Det feminine finnes hos oss, men i en sterkt avbleket versjon: Næss framhever at Marias seier over hennes formødre best kan beskrives som et fall fra maktens tinde for all forbindelse mellom kvinnelighet og guddommelighet. Det guddommelig feminine skyves ut i periferien.

Maria er en kvinneskikkelse fullstendig hengitt Gud Fader.

En bok for vårt land. Men Maria, Guds mor er en bok som mest hører hjemme i protestantiske land som vårt eget Norge, hvor teologene har sørget for å nedtone Marias rolle i kristendommen mest mulig. I andre land der Marias guddommelighet er en folkelig selvfølgelighet, blir ikke spørsmålene som denne boken omhandler like presserende.

Det sier en del om oss og vår kristendom.

LES OGSÅ: Velskrive, lærd og medrivande om boka frå dei fyrste skriftteikn til dagens skrolling av heilag tekst

---

Bok: Sakprosa

  • Maria, Guds mor Jomfrufødselens historie
  • Scandinavian Academic Press/Spartacus
  • 372 s.
  • Bok Sakprosa
  • Helene K. Næss
  • Spennende og opplysende.

---

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker