Gripende om døden

Valborg Orset Stene

Hva er sjelen? Hvor tar sjelen veien etter dødsøyeblikket? Hvor er de døde? Kan de se oss nå? Slike spørsmål er ikke ukjent for den som har stått ved en grav for å ta farvel med en av sine kjære. Men døden unndrar seg enkle svar, den er ubegripelig. Det er her kunsten kan komme inn og hjelpe oss, gi større rom for refleksjon og trøst.

I den grad Jeg føler meg uvel gir trøst, så er det i den lindringen som oppstår ved at de umulige tankene og spørsmålene om døden blir språkliggjort, og ikke bare forblir et taust ubehag.

Reisen

Den ytre fortellingen drives fram av korte skiftende scener fra tre ulike reiser, som alle foregår etter at forfatteren i romanen har mistet sin kone. Parallelt med at han beveger seg langs Glomma i buss på vei til et familieselskap hos sin datter i Kirkenær, eller sitter i flyet med sin familie på vei til London eller tar toget på vei hjem til Oslo etter et bokbad i Arendal, skjer det også en refleksjonsreise. Refleksjoner om sjelen, Gud, om et liv etter døden.

Underveis skjer også en minnereise, som tar ulike retninger, alt etter hvilke gjenstander og lukter som bringer minnene fram, nesten som Madeleinekake–effekten hos Proust. Et knelangt skjørt, en duft fra et skjerf hensetter forfatteren tilbake til episoder med sin kone. Å, det er så sårt og vakkert beskrevet! Brått blir flyten avbrutt av setninger som: «Hun kommer aldri tilbake». Disse språklige bruddene er virkningsfulle. Dødens ugjenkallelighet står i kontrast til minnene som kan fremkalles på et blunk. Den egentlige reisen handler om å forstå at den en elsker borte for alltid.

LES ANMELDELSE AV SUNDES FORRIGE ROMAN: I Penelope er syk går Ole Robert ­Sunde inn i det uutholdelige: Hvordan ­erkjenne at hans elskede kone skal dø?

Vill komedie

Ole Robert Sunde er en belest forfatter, her er mange referanser til andre i verdenslitteraturen som har skrevet om døden, Paulus blant annet, men fremfor alt Dante i Den guddommelige komedie. Akkurat som Dante hadde sin veiviser inn i dødsriket, Vergil, får også hovedpersonen i Jeg føler meg uvel sin ledsager. Og det er ingen ringere enn Johann Sebastian Bach. Her tar fortellingen helt av, bokstavelig talt, i det de letter i en metafysisk farkost. Underveis skifter Bach utseende og får trekkene til blant annet Olav H Hauge, Jon Fosse og... Per Sandberg!

Som så mange andre etterlatte har også denne enkemannen et ønske om å se sin kone igjen, for å få trøst i sorgen. Derfor flyr de til de dødes plass, sjelenes hjem, som er, ja, hold dere fast, i tilfluktsrommet under Stensparken. Her møter han sin kone, får holde henne i hånden og gitt henne nok et kyss, og til sist kommer en Herrens engel, som vennlig men bestemt fører han ut, tilbake til livet. Kanskje som en henvisning til at forfatterens hverdager må fortsette blant de levende.

Gud er tilbake

Refleksjoner om død kan ofte føre til refleksjoner om Gud. Forfatteren i romanen deler mystikeren Walter Benjamins syn om at Gud etter alt å dømme har trukket seg tilbake fra det hinsidige, så vel som det dennesidige. Disse tankene blir også drøftet med Bach, som derimot mener å se et gudsnærvær i at det finnes et dødsrike med sjeler, for uten Gud hadde de avdøde sjelene vært (helt) døde.

At Gud er tilbake i samtidslitteraturen, som en lengsel, som et ubesvart hvorfor, er noe denne romanen bekrefter.

LEST DENNE? Gi meg liv! sa Harold Bloom, og med livet mente han litteraturen.

For sprikende

Ole Robert Sunde mottok P2–lytternes romanpris i 2018 for Penelope er syk. Høstens utgivelse kan ses som den uunngåelige oppfølgeren av romanen om sykdommen som førte til døden. Men årets roman oppleves ikke så helstøpt, teksten er til tider for sprikende. Med fordel kunne også reisen til dødsriket med Bach vært krympet. Når teksten flyter av gårde i ville tankestrømmer som i en norsk versjon av James Joyce, er det krevende å henge med. Likevel er den språklige viriliteten, fantasien og nysgjerrigheten verdt å utsette seg for, det livfulle smitter over på leseren.

Å føle uvel

Da vi var barn skrev vi i minnebøkene til hverandre: «Lev vel». Det var en lek med ord, en speilvending. Like fullt dynket med alvor, vi mente det godt. Ingen ønsker noen å leve uvel! Men slik mange blir uvel av å reise med fly, tog og buss, kan en bli uvel av en reise mot en erkjennelse av dødens ugjenkallelighet.

Etter å ha lest denne romanen vil jeg påstå at det finnes «et uvel» som er sunt og nødvendig, det som oppstår når livet speilvendes: Husk, du skal dø. Å erkjenne dette først som sist er til hjelp både underveis i livet og i møte med sorg og savn. Vi kan takke Ole Robert Sunde for at han inviterer oss med på reisen. Det er opp til oss om vi våger å bli med.

LES INTERVJU MED OLE ROBERT SUNDE: – Det åndelige ligger i hjørnene, det åndelige går aldri rett frem, sier forfatteren Ole Robert Sunde

---

Bok: Roman

• Jeg føler meg uvel. En roman om døden.
• Ole Robert Sunde
• Gyldendal forlag
• 207 s.
• Sårt og vakkert, og noe sprikende.

---