Menneskeverd etter humanismen

'Jeg tar disse tingene personlig. Jeg burde ikke gjøre det', bemerker Jan Grue et sted i sin nye bok Det var en gang et menneske. Men som rullestolbruker med en ­genetisk betinget sykdom opplever han seg rammet av mange av dagens teorier om mennesket og menneskets verdi. Og nettopp dette blikket fra utkanten av det såkalt normale gir boken en særegen dybde og energi.

Vi kommer fra en humanisme­ som sa at mennesket er alle tings mål. Men hvordan kan vi vite hva som er et menneske? Fortjener egentlig mennesket å være målestokk? Når vi stiller disse spørsmålene, er vi havnet i posthumanismen. Det er den Grue skriver om.

Posthumanismen er ærlig, mener­ Grue. Den ser tingene som de er. Det er dens sterke side. Men samtidig kan posthumanismen si veldig lite om hvordan tingene skulle og burde være. Det skaper­ en ny usikkerhet, som kan være fruktbar, men også skremmende. Og den åpner for farlige avspor­inger.

Posthumanisme

Jan Grue, forfatter og professor i pedagogikk, ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris for boken Jeg lever et liv som dere andre. Nå er han ute med Det var en gang et menneske. Posthumanisme som tanke og tendens. Den består av seks essays om menneskesyn, delvis belyst ut fra filosofi, delvis fra amerikansk samtidslitteratur og populærkultur.

Nettopp ut fra sin livssituasjon har Grue funnet posthumanismen meningsfull. Humanismen har nemlig aldri kommet til rette med funksjonshemming.

«Det blir forstått som et problem at mennesker har svært forskjellige kroppslige forutsetninger­ og egenskaper. Og det å problemforklare en bestemt gruppe har en, vel, problematisk historie», skriver han.

Verdsette liv

Vi har innsett at tanken om menneskets spesielle­ verdi er en konstruksjon, sier Grue. Hvorfor er menneskelivet spesielt verneverdig? Og hvilke menneskeliv er verneverdige? Posthumanismen spør, men svarer ikke.

«Vi blir vesener som ikke uten videre kan drepes. Det er vi ikke fra naturens side, bare innen en bestemt samfunnsmessig og juridisk ramme. Og hver gang vi lager en regel, lager vi også et unntak, enten det kommer i form av dødsstraff, eutanasi ­eller abort. Et menneske er ikke bare et menneske», skriver Grue.

Men dermed oppstår posthumanismens uløste problem: Om menneskelivet ikke er unikt verdifullt, hva er da kriteriene for å verdsette et liv? Spørsmålet ble først satt på spissen i abortdebatten, og stilles nå i debatten om aktiv dødshjelp, det som kalles eutanasi.

Dødspornografi

Dette framstilles ofte som et spørsmål om handlefrihet, om autonomi. Det fortelles historier om hvordan folk regisserer en vakker og harmonisk død. Dette kaller Grue for dødspornografi. Den er grunnleggende uærlig, mener han.

«De virkelige kroppene, de som bare lever én gang og så er borte for alltid, er aldri tilstrekkelig til stede i teksten. De virkelige kroppene ville gjøre de lyse, luftige, dødsbejaende fortellingene umulige», skriver han.

Dette dreier seg egentlig om en ny religion, mener Grue. En sekularistisk, nyliberal, utilaristisk religion som handler om å unngå lidelse og maksimere det gode liv.

Grue opplever at dette rammer ham eksistensielt, siden han har en sykdom som begrenser utfoldelsen. Visjonen om en verden uten sykdom, uten skadete mennesker, uten lidelse, oppfatter han som en trussel. For det er en drøm om verden uten slike som ham.

Transhumanismen

Denne tankegangen er særlig tydelig i transhumanismen. «Den er ikke et kritisk prosjekt, som posthumanismen for øvrig, men et normativt, nesten dogmatisk prosjekt med sterke religiøse overtoner», skriver Grue.

«Det transhumanistiske budskapet, kokt ned til sin essens, lyder: Vi kan unnslippe den menneskelige sårbarheten gjennom teknologiens forløsende kraft. Som er utlagt: Vi kan slutte å være mennesker».

Transhumanismen er en frelses­lære, sier han. Men den er en sekt, fordi den bare er for de få priveligerte, de som har råd til å frelses.

Både dødshjelptilhengerne og transhumanistene er ekstremt individorientert, mener Grue. De underslår hvilken effekt det vil få på samfunnet om de vinner fram med sine prosjekter. Dødshjelp peker fram mot et samfunn der de suboptimale menneskene sorteres vekk, transhumanismen prioriterer forskning for de vellykkede i stedet for de mange.

Genene

Grue er som humanist skeptisk til å la naturvitenskap definere mennesket. Det gjør den biologiske determinismen, som forklarer alt med genene. Også dette angår Grue personlig. Han har genetisk betinget sykdom. Det gjør ham skeptisk til å koble menneskelige egenskaper til gener.

«Det er en sikker vei til å stille spørsmålet om vi burde forsøke å avle fram en mer intelligent befolkning. Om vi burde forbedre menneskeheten et menneske av gangen», skriver han.

Jan Grue er et normalt og vellykket menneske ut fra de fleste kriterier: Akademiker med god stilling, forfatter, med familie. Samtidig hører han til en utsatt gruppe. Denne dobbelte erfaringen gir ham et skarpt blikk. Og så har han et gjennomarbeidet og treffende språk.

Han kommer kanskje ikke med så mye nytt, men han hjelper oss til å se nytt på tingene. Det trenger vi.

---

Bok: Sakprosa

• Jan Grue
• Det var en gang et menneske
• Universitetsforlaget

---