«Eg er barnet som som gruvlar. Eg er mannen som minnest.» Slik åpner Per Helge Genberg sin roman. I et poetisk formspråk og på 64 korte sider deler jeg–personen minner fra barndom og oppvekst på en gård, ispedd refleksjoner over egen skjebne og menneskers alminnelige livsvilkår. Boka har sin styrke i de poetiske passasjene, som er både presise og meningstunge. De mer fortellende delene av romanen fremstår som litt summariske. Det virker som om forfatteren har for mye han vil fortelle på de få sidene han har valgt å bruke. Her er mye ufortalt.
Bortgjemte drømmer
Jeg–personen vokser opp som eneste barn i en familie med flere generasjoner av voksne. Han er annerledes enn andre barn i den forstand at han opplever at det han tenker på og interesserer seg for, er noe han er nesten alene om: «Som 8–9-åring skolegut har eg notert kor mange turtplantar eg plukka og tørka kvar dag; mi vesle høyonn. Det var dette eg såg, ikkje engelske fotballspelarar, difor var det ingenting verdt.»
I huset der han bor, finnes det et bryllupsbilde av foreldrene, men ingen av besteforeldrene. Bryllupet deres er det ingen grunn til å minnes, det var noe som kom i stand av ren nødvendighet: Gården trengte en mann. Slik mistet én datter odelsretten, mens den andre ble tvunget til å gifte seg. Ikke akkurat en oppskrift på et lykkelig liv eller varm atmosfære i heimen. Ytre sett var alt i skinnende orden med en vakker fasade, men bak veggene hersket kulde og gammelt agg.
Hva gjør en slik oppvekst av konflikt og utenforskap med et barn? Slik uttrykker han sin livsfølelse: «Kjærleik og hemn og redsle er i meg.» Det var lengsler han ikke kunne sette ord på, drømmer han ikke kunne leve ut. Og hele tiden bar han på en søken etter noe annet.
For sent
På den ene siden skildres nært og vakkert den tradisjonelle oppveksten på en gård, der daglige gjøremål har en verdi i seg selv. Gleden over å være en del av det naturlige og opprinnelige, det å leve i pakt med grunnleggende behov for livsopphold, slik generasjoner har levd før ham. På den andre siden: Det unike, sjeldne: «medviten om å være den einaste i sitt slag her». Slike utsagn, som i romanen beskriver en plante som vokser på torvtaket, får plutselig dobbel bunn. Det kan leses som en karakteristikk av jeg–personens situasjon: han er også den eneste i sitt slag her.
Samtidig er det en glede i ensomheten. Sanselig og nært skildrer han lukten av skog og treverk, «eg stryk fjølene … stryk meg bort frå menneska». Det at de voksne i livet hans ikke klarte å vise hverandre kjærlighet, har gjort noe med ham. Ved dødsleiet til faren klarer han heller ikke selv å vise kjærlighet, ikke stryke over handa eller ansiktet til faren. Det har også vært noen gode stunder, som han nå tenker tilbake på. Men er det for sent? Her er ingen milde minner, bare innestengt savn. Han spør seg selv hvorfor han ikke bare kan legge alt bak seg og gå videre i livet. Han bærer fortsatt på «sinnet mot dei som stod i midten og aldri kjende frosten i ytterkantane».
Harmonisk enhet
Slik blir denne romanen en leting etter noe som er gått tapt, for å kunne bedømme det, forstå det, eller akseptere det. Det handler om å kjempe seg ut av det som har stengt ham inne. Først som godt voksen mann klarer han det. Kjærligheten til en annen mann omskaper og gjenskaper livet hans, og det tradisjonelle livet på gården og livet i kjærligheten går sammen i en ny, harmonisk enhet.
