En Eli i vår midte

Sivert N. Nesbø har skrevet et nærgående portrett av den 12 år gamle Eli. Eli er en helt vanlig jente, fra en helt vanlig familie. Hun går på skole, er med familien på ferie, er glad i foreldre, venner, bror og besteforeldre. Det er egentlig ingenting spesielt ved selve livet hun lever. Men Eli har en ekstraordinær evne til å snappe opp alle over- og undertoner i det som skjer mellom menneskene rundt henne.

Barn og ungdom

Eli er et alvorlig barn, et reflekterende barn. Ingenting går henne forbi. Hun er mellom to epoker, på vei bort fra barnets tilstand, over i ungdommen. Jeg spekulerte i starten av lesningen på om romanens kjerneleser var 13-15 år. Kanskje kunne romanen fungert på denne gruppen? En ung, oppegående leser kunne sikkert fått mye ut av Nesbøs korte tekst. Samtidig: Nesbøs antydende språk kan være et mulig, avansert hinder for en lesende ungdom.

Oppmerksomt språk

Det er mange løse tråder i Nesbøs naturnære språkunivers. Også i denne romanen er språket det avgjørende kjennetegnet på Nesbøs plass i verden som forfatter: Den tette sammenvevingen mellom mennesket og naturen, pakket inn i den hyperpoetiske prosaen, vender tankene mot Fosse og Vesaas. Nesbø legger sin faglige stolthet i det særdeles oppmerksomme språket. Leseren inviteres inn for å fylle hullene i den ytre handlingen. Svært lite av det som antydes mellom hovedpersonene forklares av forfatteren. Det meste må vi dikte videre på selv.

Følelser og refleksjoner

Fordelene med en roman som i så stor grad hviler på det saktegående språket, ikke den ytre handlingen, er at vi relativt kjapt aner at det slett ikke er det som skjer rundt Eli som er hovedpoenget, men det som skjer i henne. Vi kan senke lesetempoet og la Elis følelser og refleksjoner styre lesningen. Nesbø lar Eli tolke alt fra elvens lyd til foreldrenes stemmeleie. Det meste vet hun ikke helt hvor hun skal plassere, men hun får med seg alt.

Dupper

Ulempen med en roman som hviler på de språklige premissene er at romanens intensitet av og til dupper. Selv om vi får være med på Elis undersøkelser av verden rundt og i henne, og hennes plass i verden, kan teksten i noen lengre passasjer oppleves umotivert. Den er vel fiksert på Nesbøs forpliktelse på å skildre Elis indre. Ikke alt en 12-åring føler og tenker er like interessant.

Etisk forpliktelse

Men stort sett er Elis ensomhet og innovervendte selvforståelse vakkert skildret. Hun tenker og analyserer, men liker det egentlig ikke: «Ho likte ikkje å tenkje på denne måten. Ho kjende seg mest forviten då, som om tankane hennar endra rett for mykje ved røynda, berre ved å verte tenkte.» Nesbøs etiske forpliktelse kretser betingelsesløst rundt Eli. Han er uhyre trofast mot den unge jentas tanke- og følelsesliv.

Ensomhet

Dette etiske alvoret gjør romanen ettertenksomt sår på en god måte. Eli tar opp i seg vanskelighetene i familien, men lever med dem helt alene. Ensomheten - som bunner i at hun forstår mer enn alle rundt seg, uten helt å kunne sette ord på det, uten å snakke med noen om det - er det aller viktigste i denne romanen.

Kanskje har vi en Eli i vår midte. Kanskje er vi selv en Eli. Alle står i fare for å overse en som henne, men Nesbø tvinger leseren til å se barnet på nytt. Devaluer aldri barnets begjær etter, og evne til, å forstå. Om dette barnet i eller rundt oss skal finne sin plass i verden, må barnet få mulighet til å forstå. Og det å forstå verden, involverer alltid språklig og emosjonell varsomhet.