Hånden kan både trøste og slå
Monica Isakstuen skriver skremmende, vondt og gjenkjennelig om moderskapet.
Monica Isakstuen fikk Brageprisen for sin forrige roman, som handlet om en familie i oppløsning, barnefordeling og dårlig samvittighet. kan godt sies å være en frittstående oppfølger tematisk, skriver vår anmelder.
Tommy Ellingsen
Jeg glemmer ikke hvordan jeg som blodfersk mamma på 30 fortvilet søkte etter et pusterom i skogen der jeg bodde og endte med gråtende å slå knyttneven i en gran. Jeg kjente på aggresjonen og angsten over ikke å få det til. Utilstrekkeligheten som mor overmannet meg. Selvfølelsen var like klebrig og klissete som kroppsvæskene som stadig rant ut av den bløte kroppen min.
Ingen hadde fortalt meg at raseri og et oppløst selvbilde var deler av den morslykken jeg hadde hørt så mye om.
Det er et liv siden, men Monica Isakstuen treffer midt i den samme sårbarheten med en ny roman der tematikken er velbrukt; barn, tidsklemma, kjernefamilien i krise, men her tilføres et skremmende voldelig element, turnert på en så original og poetisk måte at boka griper meg. Den er morsom, alvorlig, insisterende i sirklingen rundt det eksistensielle, og den dirrer av aggresjon.
Bestill abonnement her
KJØP
