Bøker

En reise i kunst, litteratur og fordommer

Gjennom fotografi, musikk og litteratur viser Teju Cole hvordan kunsten er med på å utvide virkelighets-forståelsen vår.

Da jeg for mange år siden flyttet fra bygda til Oslo for å ­studere, opplevde jeg en mild under­legenhetsfølelse. Det var som om jeg hadde et ­«bondestempel» i panna, og at folk på lang ­avstand kunne se at jeg egentlig ikke hørte­ til der. Så snart jeg åpnet munnen for å snakke i ­butikken eller på universitetet, var jeg redd for at ingen ville forstå gurgleskarringa som kom ut av munnen min.

Mindreverdighetskomplekset har med tida bleknet, og jeg kjenner på en stolthet både av å være Oslo-boer og av bygde-arven fra Sørlandet. Minnet om å kjenne seg utenfor og anner­ledes blusset imidlertid opp da jeg leste Kjent og fremmed av Teju Cole, etterfulgt av en skam over å sammenligne erfaringen av å kjenne seg utenfor som «bondestudent» i Oslo, med det å oppleve åpenlys og ­høyst ­reell rasisme i hverdagen. Til tross for de åpenbare ­forskjellene og ­alvorlighetsgraden i erfaringene, skriver Cole allment og gjenkjennelig om opplevelsen av utenforskap og tilhørighet, og om retten til å framstille seg selv.

Utfordrer sannheter

I for­ordet til Kjent og fremmed ­redegjør Teju Cole for hva essay­samlingen omhandler. Han ­skriver blant ­annet:­ ­«Denne ­boken inne­holder det jeg har elsket og bevitnet, det som har syntes å stemme, og det som har gitt meg glede, det som har plaget og inspirert meg, og det som har næret min tro på ­mulighetene » Essaysamlingen favner med andre ord vidt, og i samtaler med både levende og avdøde forbilder stiller Cole seg åpen og reflekterende til en ­rekke problemstillinger. Den røde ­tråden gjennom alle essayen­e er likevel hvordan kunst, musikk og litteratur er med på å utvide virkelighetsforståelsen vår og utfordre etablerte og tilstivnede sannheter.

Rasisme

I det første essayet, «Svart kropp», reiser han i fotsporene til den avdøde forfatteren, essayisten og borgerrettighetsaktivisten James Baldwin til alpelandsbyen Leukerbad i Sveits. Baldwin bodde i Leukerbad i flere perioder på midten av 1950-tallet, og ­skriver om opplevelsene i essaysamlingen Notes of a Native Son fra 1955. I Leukerbad, hvor de knapt ­hadde sett et svart ­menneske før, opplevde Baldwin, som både var svart og homofil, ­utilslørt ­rasisme. Til tross for at også Cole opplever å få til dels skeptiske blikk fra lokalbefolkningen i landsbyen, virker underlegenhetsfølelsen Baldwin kjente på fremmed for Cole 60 år seinere. Spesielt Baldwins opplevelse av ikke å «eie» skaperverkene til kunstnere han satte høyt, som Shakespeare, Bach og Rembrandt, fordi han er svart, gjør Cole opprørt.

Baldwin skriver blant ­annet: «De var ikke egentlig mine skaperverk, de rommet ikke min historie, jeg kunne saumfare dem forgjeves i all evighet ­etter noe som lignet speilbilder av meg selv. Jeg var en inntrenger; dette var ikke min arv.» Som tilsvar til dette ­skriver Teju Cole: «Jeg har ikke innvendinger mot hans ­personlige sorg, men mot selvforsakelsen som bandt ham til den. Bach, som er så dypt menneskelig, er min arv. Jeg er ­ingen inntrenger når jeg ­betrakter et Rembrandt-portrett.» Likevel anerkjenner han hva ­dette mindre­verdighetskomplekset kom av, og erkjenner at den svarte kulturens utbredelse det siste halve århundret har gitt ham en helt annen selv­tillit enn den Baldwin hadde på 1950-­tallet.

Økt toleranse

Blikket på svarte mennesker har endret seg gjennom årenes løp, mye ­takket være modige mennesker som har kjempet for borgerrettig­heter og mot rasisme. Parallelt med den ­aktive kampen, har kunsten, ofte på subtilt vis, bidratt til økt toleranse og åpenhet. Å tematisere kunstens ­revolusjonerende kraft er knapt originalt, men ­essaysamlingen til Teju Cole bidrar likevel med nye og ­interessante ­perspektiv. Gjennom ­kunnskapsrike og engasjerte­ ­observasjoner viser han hvordan ­fotografer, forfattere, malere og musikere ved hjelp av små grep har snudd linsa og insistert på å framstille seg selv istedenfor å bli presentert som «den andre». Cole eksemplifiserer dette blant annet ved å vise til forskjellene på bilder tatt av europeiske fotografer av afrikanere på 1800- og 1900-­tallet, og bilder tatt av afrikanske fotografer av afrikanere. Han skriver: «På de førstnevnte blir kvinnene beglodd mot sin vilje, fanget av et kontrollerende blikk. På de sistnevnte ser de på seg selv som i et speil, en aktivitet som alltid involverer alvor, lettsindighet og en porsjon undring.»

Der Baldwin sørget over ikke å kunne ta del i den kanoniserte kulturarven, kjenner Cole seg hjemme i så vel ­Shakespeares dramaer og Bachs stykker som i Bob Marleys musikk. På ­skuldrene til kunstnerkjemper tar han med selvfølge og stolthet eier-skap til den samme arven. Og for dagens utilpasse «bondestudenter» kan kanskje verkene til Edouard Louis, Heidi Furre eller Karl Ove Knausgård være gjenkjennelige og fortrøstningsfulle.

Vårt Land anbefaler

1

Mer fra: Bøker