Når jeg sitter ved frokostbordet og en av våre to katter kommer spaserende, er det ganske enkelt å forstå hva de vil. De vil ha mat eller ut. Om de vil det siste, ser de i retning døra. Om de er sultne, kommer de med en kurrelyd eller et mjau og snur seg i retning matskåla. Det er egentlig ingen heksekunst å forstå dyr, i hvert fall ikke dem vi lever tett med.
Likevel har filosofer og vitenskapsmenn i århundrer insistert på de underligste ting når det gjelder dyrene, forteller filosofen Lars Fredrik Svendsen i Å forstå dyr – som kan betraktes som det første dyrefilosofiske verk på norsk.
Biologisk maskin
Det merkeligste er antagelig filosofens René Descartes påstand om at dyr er biologiske maskiner og ikke kan føle smerte. Om vi ser smerteadferd, er det bare å ignorere, mente han, for det er ikke mer lidelse hos dyret enn det er i tannhjul og drivfjærer. Uansett hvor forført Descartes var av sin mekanistiske tenkning, er det vanskelig å forstå hvorfor han skulle betrakte dyr på denne måten. Synsvinkelen har også ført med seg en del faktisk lidelse hos dyr når mennesker inspirert av denne tenkningen – og uten å ta hensyn til hvordan dyrene har det – har ignorert det de har forsøkt å si oss.
Filosofen Lars Fredrik Svendsen legger seg på en grunnleggende empatisk og pragmatisk linje i sine undersøkelser av dyrene. Det gjør han klokt i.
Sjelens synlighet
At filosofer har betvilt at dyr har bevissthet, er i grunnen ganske absurd, for det er jo ikke slik at «bevissthet» er noe vi kan se noen steder. Heller ikke hos mennesket. Når vi ser andre mennesker ha det vondt, må vi ikke foreta et langstrakt resonnement for å skjønne at vedkommende ikke hygger seg. Lidelsen er i selve adferden. Vi trenger ikke engang foreta utledninger av smerteadferden for å skjønne at når noen lider, ja, da har de også en bevissthet.
Selve adferden er bevisstheten. «Følelsen er ikke 'bak' gesten, men er inneholdt i den,» skriver Svendsen. Slik er det med både dyr og mennesker.
LES OGSÅ: Kjærlighet. Nå. Om hund og eksistens
Dyrets intelligens
Det er altså ingen tvil om at dyr både har intelligens og kommuniserer med hverandre og med oss. Samtidig har dyr ingen refleksiv bevissthet, slik at de kan være seg bevisst overordnede prosjekter som ligger langt frem i tid, for eksempel. Svendsen trekker mange interessante linjer til filosofien her, blant annet til tyskeren Martin Heidegger.
«Heidegger vil hevde at en hund kan lukte på et blad som ligger på bakken, men hunden vil aldri erfare bladet som blad, som noe som har falt fra et tre og at det faktum at det er falt fra et tre, varsler at en ny årstid er i anmarsj.»
Hunden lever – som andre dyr – i en umiddelbar verden.
Penn som pinne
Kapitlet om biologen Jakob von Uexküll er en av bokas mest interessante, for her nærmer Svendsen seg dyrets egen virkelighet gjennom begrepet «verden». Ethvert dyr har en verden som defineres av hva som er meningsfylt for dyret, som er denne verdens subjekt, ifølge Uexküll. For en hund vil en penn være en pinne, eller ihvertfall noe å tygge på, skriver Svendsen. Det er en feilslutning at hunden ikke forstår penner, for skriving er rett og slett ikke en del av hundens verden.
En enkel, men tankevekkende, påpekning.
Lite kunsteksempler
Noen ting syns jeg likevel det skorter på. Jeg skulle gjerne sett at Svendsen i større grad tok for seg hvordan vi kan forstå dyr gjennom kunst og litteratur – det er svært mange eksempler å ta av. Kunsten har mye å by på når det gjelder å leve seg inn i dyrets verden, og det kunne ført inn nye perspektiver i dyrefilosofien.
Det er mange sjarmerende eksempler fra forfatterens eget liv, men han kunne med fordel byttet ut noen fra egen husholdning med verk fra litteratur– eller kunsthistorien. Da ville boka fått større variasjonsrikdom og en del innganger til dyrets sjelsliv som hverken filosofien eller vitenskapen kan by på.
Å bli dyr
Det er også flere filosofer som kunne vært med. Gilles Deleuze og Felix Guattaris tanker om «å bli dyr» er nærliggende, ikke minst deres analyse av når Gregor Samsa blir en bille i Franz Kafkas Metamorfosen. Det er påfallende at de ikke er nevnt, siden Svendsen jo også har et eget parti i boka om hvordan vi kan nærme oss dyrets perspektiv ved å etterligne dem eller oppføre oss som de gjør.
Det kunne også handlet om andre følelser for dyr enn dem Svendsen berører, som når Friedrich Nietzsche sier i Utimelige betraktninger at mennesker misunner kuene, fordi de lever i øyeblikket og slipper å tynges ned av fortiden, slik vi gjør når vi husker.
Humoristisk filosof
Men dette er småpirk. Svendsen er rutinert når det gjelder å skrive tilgjengelig og med denne boka har han skrevet slik at alle kan lese den. Den krever ingen – eller minimal – spesialkunnskap. Det er en imponerende prestasjon i seg selv.
Et annet pluss med boka – som er overraskende sterkt til stede – er hvor mye humor Svendsen byr på denne gangen. Jeg tok meg selv i å le lenge og ofte, særlig fordi det sjelden er vitser forfatteren kommer med, men understatements og tørrvittige formuleringer. Eksempelvis når han avviser vårt nære slektskap med apene slik: «Like lite som vi kan si at en person er 'halvt banan' fordi vedkommende har 50 prosent av sitt DNA felles med bananen, bør vi si at vedkommende er 98,5 prosent sjimpanse.»
Å forstå dyr er en type bok som jeg har hatt lyst til å lese lenge, noe jeg først innså da jeg fikk den i hånden. Jeg liker jo både katter og filosofi – så dette var lystlesning de luxe.