Besk og morsom satire

Vi lever i en urovekkende tid på mange plan. Vi har større tilgang på utdannelse og informasjon enn noensinne, men mange bruker det på å dokumentere hva de spiser til lunsj eller se katter som spiller piano i stedet for å utdanne seg. Samtidig er det mindre vold og krig i verden enn noensinne. Mengden fattige har aldri vært mindre, på samme tid som ulikheten øker.

Om situasjonen bekymrer, kan jeg ikke tenke meg noen bedre bok å lese enn tyrkisk-amerikanske Jarrett Kobeks harselas med den pussige virkeligheten vi har havnet i.

Lik og del

Kobeks roman – for det er en roman – sparer ikke på kruttet, men det hele er gjort med en infernalsk humor og kritisk snert som både svir og vekker latteren samtidig.

Alt kretser rundt hovedpersonen Adeline og hennes vennekrets i San Fransisco. Sammen med Jeremy Winterbloss har hun laget tegneserien Trill, som ble en suksess utover nittitallet. I en sentral scene i boka holder hun en forelesning, hvor hun utgyder eder og galle over sin tid – ikke minst den absurde kjendiskulturen hvor folk som Beyoncé og Lady Gaga er blitt de nye gudene. Alt blir filmet med en smart­telefon og spredt på Youtube, delt og likt på Facebook og Twitter.

Plutselig har hun rasende fans og sinte nett-troll på nakken.

Analyser samtiden

Det mest grumsete delen av bloggosfærens digitale mørke dukker opp, slik Adeline blant annet skal «brenne i helvete». Romanen består av en serie situasjoner som Adeline og hennes venner plasseres i. Situasjonene blir kasuser: Innganger til å analysere tidstypiske fenomener. Alt karakteristisk for de dummeste, farligste, mest ødeleggende trekkene ved den verden vi bebor.

Jeg hater internett er vanvittig morsom, på samme tid som analysen i mange tilfeller holder vann. Kobek sparker oppover – mot makta og de med pengene – med unntak av alle de mørke­mennene som fyrer av giftige salver mot kvinner, ikke-vestlige og minoriteter fra sitt skjulested bak tastaturet.

Satirisk tradisjon

Den raljerende og grove tonen i boka er drevet frem av latteren – noe som ikke er nytt i litteraturhistorien. Allerede i antikken skrev den greske dramatikeren Aristofanes besk, maktkritisk satire med komedier som Skyene og Lysistrata. Senere dukket Francois Rabelais og Miguel Cervantes opp med sin latterliggjøring av maktmennesker som korrumperer samfunnet.

Sett fra dagens perspektiv er det nok forfattere som Michel Houellebecq som er mest nærliggende. For meg minner Kobek faktisk mest om Thomas Bernhard, ikke minst Trær som faller (på norsk, 1990). Denne er i likhet med Jeg hater internett et harmdirrende oppgjør med forfatterens samtid, og med en indignert hovedperson som linse.

Effektiv gjentagelse

Noen vil sikkert synes Kobeks roman er vel frisk i målet – det er mye sex og grovkornede uttrykk her – men det er noe av sjarmen med boka. Alt gjøres med glimt i øyet. Foruten den spisse samtidsdiagnosen har den også en del treffende karakteristikker av mennesker, ofte fra selskapslivet. «Adeline var selv middelaldrende, men hun ble alltid overrasket over hvor middelaldrende andre middelaldrende mennesker var,» som hun formulerer det når hun føler seg litt mistilpasset på en fest.

Kobek bruker dessuten gjentagelser effektivt, for selv om vi tar poenget første gang, setter det insisterende omkvedet et dypere refleksjonsplan i bevisstheten. Nesten hver eneste gang vi presenteres for et nytt menneske, for eksempel, kommenteres mengden av «melanin i basalcellelaget i huden» – som altså bestemmer hvilken farge huden vi har – for å minne oss på hvor mye hudfarge har å si for svært mange av livets situasjoner. Særlig i USA.

Ikke sutrete

Enkelte vil sikkert si at Kobeks debut er en grunn roman, for dette er ikke noen interessant karakterskildring og handlingen er fragmentarisk situasjonskomikk. Det er heller ingen grensesprengende bok, sjangermessig sett. Det er, som hovedpersonen selv sier, «en dårlig roman».

Men jeg liker denne «dårlige romanen» fordi forfatteren så tydelig vet hva han skal med den: Skape en fortelling som, gjennom et sett av grunnsituasjoner, stiller en bitende samtidsdiagnose. Kobek skriver seg også godt inn i en luftig og latterdrevet satiretradisjon. Det gjør at han styrer unna feller som lett kan fange dem som ønsker å kritisere sin samtid såpass krast som Kobek gjør. Dette er ikke moraliserende, ikke paternalistisk, ikke teknologiskeptisk sutrete, men morsomt og på kornet.

[ LES FLERE BOKANMELDELSER HER  ]

Kjetil Røed

anmeldelse@vl.no