En vårdag, et liv

Den ser kanskje liten ut, Om ­våren, i forhold til Knausgårds berømmelige mastodonter. Men det er en påkostet årstidsencyklopedi han har gitt seg ut på denne gangen. Man merker det allerede på papirkvaliteten. En vanlig romans 80 grams gjennomskinnelige papir er byttet ut med en tykkere variant i en kvalitet godt egnet for illustrasjoner. Det vi har med å gjøre, er en illustrert roman, på et vis, kanskje et slags kunstprosjekt.

[ LES FLERE BOKANMELDELSER HER ]

På det fjerde skal det skje

Men først til teksten, som er blitt strålende mottakelser til del. Ikke uten grunn, det er en nydelig og vis tekst. Klokskapen ligger i det ufullkomne og dypt menneskelige i livsgleden og livskrisen som utspiller seg i Knausgårds helt vanlige liv i huset han bor i på et mindre sted i Sverige. Det er et liv med plastbasseng og badminton i hagen, litt for skitne­ teakmøbler, en hageport som bør males – men mest av alt et liv med fire barn i sentrum.

Det fjerde barnet, ønsket og planlagt, forrykker med sin spirende tilstedeværelse balansen i mor, som til slutt må på sykehus. Tilbake står far og samler seg om det viktigste: barna. Teksten er en hyllest til livet, hvis stier man heldigvis ikke kan ane hvor går. Det nydelige i teksten ligger i Knausgårds evne til å trekke de store linjene ut fra de små tingene­ og å manøvrere seg tilbake i det lille igjen. Slik kan gressklipping og oppvask gi et spenn og en himmel over hverdagen. Eller som han sier et sted: «Vi kommer fra det fjerne og fryktinngytende ­vakre (…), men vi lever livet vårt i det lille og dumme, i de svidde pølsenes og de vaklende campingbordenes verden. Det store og fryktinngytende vakre forlater oss ikke, det er her hele tiden, i alt som alltid er det samme (…)».

Når en først er inne på det viktigste i livet, er det fint å si det sånn.

LES ANMELDELSEN AV 'OM HØSTEN': Sympatisk, undrande og av og til litt kjedeleg

Bilder

Men jeg undres: Trenger dette billedrike språket ­ytterligere bilder? Knausgård beskriver så sterkt, hva skal vi med ytterligere bilder? Hans ­encyklopedi til sin yngste datter er illustrert av anerkjente kunstnere som Vanessa Baird (Om høsten), Lars Lerin (Om vinteren) og Anna Bjerger (Om våren). Tegning, akvarell og fotomaleri. Det er fint, det er til å like, men hva skal det tilføre Knausgårds roman?

Anna Bjerger bruker (amatør?)fotografi som utgangspunkt for sine malerier. Arbeidene hennes blir beskrevet som gåtefull, fargesterk og abstrahert fotorealisme. Hverdagsscener får et hyperrealistisk, abstrakt, drømsk og surrealistisk preg gjennom hennes overmalinger. En gås som flyr over et skogslandskap eller et barn iført truse og gummistøvler ute i et halvkjølig vårlandskap er blant de mer figurative motivene i Om våren, resten er i større grad abstrahert.

Selv om jeg ikke synes bildene følger rytmen i romanen så godt, finnes det likevel en forbindelse her mellom Bjerger og Knausgård. Knausgård skriver riktignok om egne erfaringer, Bjerger maler fotoet, en ­annens erfaring, om det går an å si det slik. Forbindelsen ligger i det Knausgård beskriver som «det fjerne­ og fryktinngytende ­vakre», som hos Bjerger blir detaljene hun velger å fremheve med brede strøk, ­uthevede farger, detaljer som lyser.

LES OGSÅ: Amerikanarane hyllar Karl Ove Knausgårds ­romankunst, men forfattaren blir stigmatisert i Sverige

Wergeland og Beckett

Slutten, der Knausgård skriver om de svidde grillpølsene og vaklende campingbordene, er hentet fra feiringen av valborgsmesse, en gammel, svensk tradisjon. Det er kveld og mørkt, og bålet ­lyser opp den mørke vårkvelden. Bjergers bilde av et bålopplyst ansikt i mørket bare noen sider før, fylles ut av Knausgårds tekst. Men finest er kanskje det aller siste bildet av et barn i oransje regntøy som blunker idet bildet blir tatt. På sitt beste fordobles ­ekspressiviteten i tekst og maleri i de små detaljene.

Jeg tenkte på Wergeland da jeg leste Knausgårds bok. «Se nøye skal du øyne / det store i det små, / og guddomstanker høyne / på gressets veke strå.» Og jeg tenkte på Becketts prosaverk Videre verstover, som av noen er blitt tolket som et spedbarns forsøk på å ta inn verden hver gang det åpner øynene etter å ha blunket.

Knausgård byr på nærlesing av eget liv, og som menneske kan det være inspirerende å lese om styrken i det skrøpelige. At Knausgårds dobesøk kan bli stor litteratur, vil alltid forundre, men akkurat dette kan han. Noen ­tusen siders kamp har vist at det er dette vi vil ha.