I boken Flyet fra Saigon har forfatter og journalist Liz Buer skildret den dramatiske fortellingen om adopsjonsoperasjon igangsatt av Komiteen for Sydøst-Asia i 1968. Totalt ble omlag 130 vietnamesiske barn adoptert av norske familier i perioden 1968–1975. Om lag 800.000 barn ble foreldreløse i Vietnam i løpet av krigsårene.

– Man regner med at det var omlag 80 prosent barnedødelighet for barn under tre år på barnehjemmene. Mange av barnehjemmene var katolske, og det var ofte ikke nok nonner til å gi barna ordentlig stell og nok mat. Blant barna som ble igjen og overlevde er det rimelig å anta at de fikk vanskelige liv, og kanskje endte på gaten, sier Buer.

Mange av barna på barnehjemmene hadde amerikanske fedre, og ble kalt «amerasians».

– Disse barna ble ikke akseptert i det vietnamesiske samfunnet. De ble på en måte Vietnams tyskerbarn, sier Buer.

LES OGSÅ: I 1968 kom Anneli Hong Torjuul i en bag til Fornebu, og til sin nye familie

Komiteen for Sydøst-Asia

– Kan du si litt om foreningen som stod for de norske adopsjonene?

Komiteen for Sydøst-Asia var kontroversielle. De støttet amerikanernes krigsinnsats og var sterkt anti-kommunistiske. Lederne i komiteen var tilknyttet den mørkeblå delen av Høyre, og sprang ut fra Unge Høyres lokalforening på Frogner og Majorstuen, sier Buer, som likevel tror komitéledelsen var motivert av humanitære hensyn.

Men de politiske skillelinjene omkring Vietnamkrigen fulgte ikke partilinjene strengt. I de mer lyseblå delene av Høyre var kritikken mot USA uttalt. Mens det også i Arbeiderpartiet fantes politikere som støttet USAs linje, deriblant Håkon Lie.

– 1968 var et spesielt år, med studentopprør og et sterkt politisk engasjement som våknet med Vietnamkrigen. Det var harde politiske fronter. Motstanden mot krigen økte jo mer man fikk vite om lidelsene i Vietnam, sier Buer.

Hun tror den store mediedekningen bidro til at folk ønsket å hjelpe ved å adoptere.

– Dette var den første krigen som kom rett inn i stua til folk. Bildene gjorde sterkt inntrykk. Man fikk se krigens elendighet på en veldig direkte måte, sier Buer.

Traumer

Buer tror fortellingene til Vietnambarna kan fortelle oss noe om hvordan vi som samfunn tar i mot personer som er rammet av krig.

– Vietnambarna var pionerer som fremmedkulturelle – de så annerledes ut og ble tatt i mot på veldig forskjellige måter. Noen steder fikk de en veldig varm mottakelse, andre steder ble de satt utenfor og ble mobbet. Mange forteller at de fortsatt blir utsatt for rasisme, sier Buer.

Hun mener Vietnambarnas fortellinger er viktige også fordi dette var barn med krigstraumer. Noen strever fortsatt med traumereaksjoner og senskader. Enkelte har polio.

– En kvinne jeg snakket med fortalte at hun var redd for nonner, mange tiår senere. Nonnene hadde ikke nok tid, så barna fikk lite omsorg. Denne kvinnen krysser alltid gaten hvis hun ser nonner, for å slippe å gå forbi dem. Flere har arr etter napalmskader og granatsplinter. Det er klart at slike dramatiske erfaringer preger dem videre, sier Buer, og legger til:

– I dag er vi så vant til å se bilder fra krig og elendighet i nyhetene. Vi klarer nesten ikke å ta det innover oss. Men det kommer fortsatt barn til Norge som flyktninger med krigstraumer. Vietnambarna minner oss på hvor viktig det er å bli varmt tatt i mot – og hvor vondt det er å ikke bli det, sier Buer.