Kommentar

Av med 
parykken

Vi elsker festivaler. Det er godt å samles om noe. ­Tyttebærfestival, festival for litteratur, traktorer, bukkhorn og trehjulsbarnevogner, hva vet jeg. Men kammermusikken er på topp, rundt 30 av slaget.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hvem trodde det ble sånn? For 20 år siden ble den – sammen med operaen og symfoniorkesteret – dømt nord og ned og tildelt noen få års levetid. Slik ble det ikke. Aldri har kammermusikken vært større, verken her til lands eller i Europa ellers. Når Oslo Kammermusikkfestival setter punktum med Mozarts Rekviem i Oslo Domkirke i morgen og 29 til dels utsolgte konserter på ei uke, i ryggen, har byen fått toner å leve vinteren på.

LES OGSÅ: Kammerkrise i Risør

Friluftsbarokk

Jeg vokste opp med Festival Strings Lucerne, 70-tallets «fornyere» av den tidlige musikken. Det bombastiske ble lettere, energien var annerledes. Det blomstret på plater. Da de i kammermusikkfestivalens regi spilte Mozart og Vivaldi i Oslo domkirke onsdagskvelden, var det underlig å konstatere at de er «fornyere» ved å være det de var. Etter at lett og luftig «friluftsbarokk» etter autentisk og til tider tørr mal har rådet (og skapt rettroenhet) noen tiår, kommer de altså her, blåser i den tykke trenden og holder fast ved sitt gamle, det fungerer som bare det: Kammerorkesteret som et symfonisk miniorkester med overveldende energi, kraft og substans. Det sto skinn av Dvoraks milde bris av en Serenade for strykere, og Vivaldis Årstidene – med Arabella Steinbacher som et fyrverkeri på fiolin ble drevet ut av «museet» og inn i oss som en moderne erfaring av musikk, tidens og naturens gang. Helt feil etter musikkpolitiets regler, ganske «riktig» etter musikkens.

LES OGSÅ: Modig og sviskefritt på Andsnes nye festival

Magisk ord

Kammermusikk – et magisk ord for mange, for andre er det støv. Musikk i små rom for intenst musikklystne, musikk i lukkete rom for spesielt interesserte? Det er karikaturen, slik er det ikke. Og om det var, så vel bekomme. På et og annet kammermusikalsk plateomslag ser vi fremdeles inn i adelsfamiliens huskapell hvor det spilles med parykk og til levende lys. Mye av musikken derfra (ikke all!) har vandret heden, siden rommet var for lukket og lufttomt. Mens den «store», den overlevende kammermusikken ofte ble til under hardt press, svart søvnløshet og stjerneløs himmel. Derfor lever den, som del av skjønnheten og verdenssmerten. Smerte skaper det vakreste, forstå det den som kan. Da den unge, franske Van Kuijk kvartetten spilte Mozarts «Dissonanskvartetten» på Akershus festning tirsdag, var det med dette dype, inderlige og «vakre» alvoret.

REPORTASJE: Unge norske katolikker legger sommerferien til verdens største festival

Sinnelagsanlegg

Det er det med kammermusikk – den krever konsentrasjon og det danskene kaller «sinnelagsanlegg». Det siste vil jeg ikke forklare, det må tilkjempes.

PS: Neste konsert: Oslo domkirke i morgen kveld – Mozarts Rekviem.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar