Artister reddes 
av Norge

Det var VG-journalist, daværende USA-korrespondent, Eirik Mosveen som oppdaget Luke Elliot i New York.

– Fyren satt ved siden av meg på en klubb i New York, hvor Jay Farrar fra Uncle Tupelo spilte. Etter konserten kom vi i snakk, og jeg ble overrasket over hvor mye han kunne om musikk. Luke Elliot så mest ut som han hadde spasert rett ut fra Wall Street, kledd i beige dress og med vannkjemmet i hår. Da han i forbifarten nevnte at han var artist, tenkte jeg at dét sannsynligvis ikke var all verden. Der skulle jeg ta fryktelig feil, forteller Eirik Mosveen.

Før han begynte i VG var han redaktør for musikkbladet Beat.

Nordisk melankoli

Da Elliot to dager senere dukket opp på en fest hjemme hos Mosveen i New York, fortsatte musikkpraten.

LES INTERVJU MED LUKE ELLIOT: Ble overrasket­ over den norske­ responsen

Først senere tenkte han at han kunne gi demoen han hadde fått med ham, en sjanse.

– Jeg trodde knapt mine egne ører, så bra var det. Jeg dro straks for å høre ham live også, og der var også alt på stell. Jeg husker jeg tenkte at han hadde større sjanse for å slå igjennom i Norge enn i New York.

– Hvorfor det?

– Det var en god del Leonard Cohen og Nick Cave over ham, som har gjort det atskillig bedre i Norge enn i resten av verden, befolkningstallet tatt i betraktning. Elliot hadde mye av den samme nordiske melankolien og mørketida over seg. Under en utsolgt konsert i Tromsø var responsen helt vilt bra.

– Tror du suksessen i Norge kan hjelpe ham med å slå igjennom i USA?

– Ja. Når han kan vise til fantastiske anmeldelser av albumet sitt, og gjesteopptreden på et av Norges største talkshow (Lindmo), vil det nok skape nysgjerrighet også i USA, tror Eirik Mosveen.

Ulike venner

Tom Skjeklesæther har gjennom mange år som blant annet journalist og redaktør i musikkbladet Beat, arrangør av festivalen Down On The Farm, og programleder for musikksendingen Cowboy & indianer på NRK P1, brukt kunnskapen og innflytelsen sin til å løfte frem egne favorittartister for et norsk publikum.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Han har også hatt en finger med i spillet rundt Luke Elliot. Betegnelsen norgesvenn betrakter musikkentusiasten som et tvetydig uttrykk.

– Det er fordi det både favner de artistene som er kommet langt over middagshøyden, og bærer preg av det, og de artistene som fremdeles står for høy kvalitet, enten de er unge eller eldre. Det er forskjell på dagens Smokie og Luke Elliot, understreker Skjeklesæther.

Thon hentet utlendinger

Det hjelper ikke at Smokie har spilt 600 ganger i Norge siden de var på topp med «Living Next Door To Alice» i 1976, og en annen norgesvenn, Bonnie Tyler, som eneste utlending fikk Norges Vels sølvmedalje 35 år etter hiten «Lost In France». Tom Skjeklesæther vil heller ha artister som Tom Russell, Steve Wynn, Tom Pacheco, Stan Ridgeway og Luke Elliot som venner i Norge.

– Olav Thon hentet tidlig på 1970-tallet flere dyktige utlendinger hit for å spille på restaurantene hans i Oslo. Likevel vil jeg si det var grunnleggeren av musikkbladet Beat, avdøde Tore Olsen, som la grunnlaget for rockens norgesvenner. For ham og oss som fulgte etter ham, var det viktigst å nå de med musikkinteresse godt over gjennomsnittet. Folk som visste å sette pris på artister som var annerledes enn de vi finner i mainstreamtilbudet. Folk som var sulteforet på kvalitetsrock på norsk radio, før kanaldelingen kom, sier Skjeklesæther.