Vi sitter på et stål-stillas fire meter over bakken og dingler med beina. På scenen under er det tilsynelatende langt mer hjemmekoselig. Scenograf Olav Myrtvedt har innredet et helt, lite hjem. Vi ser kjøkkenbenken med skitne kaffekopper, lekene som ligger lett strødd utover stuegulvet, sengene det sover noen i.

Sjelden har følelsen av å være flue på veggen føltes mer treffende. Ved å gi forestillingen et fugleperspektiv styrer regissør Toril Goksøyr og Camilla Martens blikket vårt – og samtidig ikke. Vi får overblikk over familiehjemmet og hverdagslivet som utspiller seg her, men kan også velge hvilke handlinger vi vil følge. Fugleperspektivet har nærmest blitt en signatur for kunstnerduoen. De har begge bakgrunn fra billedkunsten, og gjør teateret til et levende bilde. En mulighet til å studere menneskelig adferd gjennom et enkelt, men samtidig forfriskende nytt virkemiddel – å bokstavelig talt snu hele sal-scene prinsippet på hodet.

LES MER: Goksøyr og Martens lager teater om hva voksne gjør når barn tar sitt eget liv.

Under huden

I Dottera møter vi en moderne familie; mor og far, deres to felles sønner og datteren hans som bor her litt, når hun ikke bor med moren sin. Sammensuriet av mine og dine barn, og hva det kan romme av vanskelige, uuttalte følelser setter seg som en klump i magen etterhvert som forestillingen tar form. Dottera gir et stikk til – og et innblikk i moderne familiekonstellasjoner, og usikkerheten som oppstår når bonusbarn og steforeldre ikke nødvendigvis finner sin plass.

Vissheten om at Goksøyr & Martens går nærmest vitenskapelig til verks, der de baserer forestillingene sine på samtaler og virkelige hendelser, gir en klangbunn til det som skjer på scenen. Dialogen er hverdagslig og virkelighetsnær. Publikum er utstyrt med hodetelefoner. I en stadig veksling av hvem vi følger, kommer lyden fra samtalene tett på. Her hører vi hvert sukk, hver lille dreining i tonefallet, eller usikre letingen etter å finne rett ord. Det gir en følelse av å komme inn under huden på karakterene, samtidig som fugleperspektivet gir overblikk.

Summen – nærheten og avstanden på samme tid – holder situasjonene og menneskene fram for oss. Det tydeliggjør de små, men brå stemningsskiftene og beveggrunnene bak. Menneskets famlende forsøk på å være sammen.

LES MER: Barnas smerte glemmes fordi skilsmisser er blitt så vanlig, mener organisasjonen Voksne for barn.

Klokere

Sceneteksten er basert på samtaler med foreldre, steforeldre, barn og ungdom. Og dialogen mellom skuespillerne flyter så naturlig at det føles som å være vitne til et dokumentarisk stykke hverdag. Ikke minst er det imponerende av barneskuespillerne, med Tuva Holen i spissen som (ste)datteren. Der forrige teateroppsetning fra kunstnerduoen (11 år) tok for seg barndom, og vanskelige tema som mobbing og barneselvmord, følger Dottera – som neste del i en forestillingsrekke med livsløpet som ramme. Felles for de begge er følelsen av hjemløshet, og hva det gjør med oss.

Her rettes ingen formanende pekefingre, eller forsøk på å gi klare svar. Likevel føler man seg klokere etter å ha sett ned på Goksøyr & Martens univers. Med sin originale innfallsvinkel trener de blikket vårt for det ubehagelige – som finnes midt i blant oss.