Overskuddet, den melankolske skjønnheten i de langsomme satsene, det entusiastiske og energimagasinerende, det duvende som utfordrer bølgene i Venezias kanaler – «den røde prest», som han ble kalt, rød fordi han hadde rødt hår og prest fordi han var prest. Etter hvert hadde han nok med å skrive ned sine fire/fem hundre konserter og en kirkemusikk som gjør troen lettere å forstå. Han ventet ikke på tonene, de kom i en fart så han under prekenen flere ganger måtte ned av prekestolen og skrive dem ned. Det er til å skjønne han måtte fraskrive seg presteembetet.