Ville ville land
Trubaduren Cass McCombs får det til å virke lekende lett å skrive store sanger om den menneskelige komedien.
Cass McCombs hater å gjøre intervjuer, fordi han føler han bare sier dumme ting, men er likevel ikke redd for å ta litt teite beslutninger i musikken sin, skriver vår anmelder.
SILVIA GRAV
Cass McCombs er kanskje den største singer/songwriteren fra denne siden av tusenårsskiftet. Det er store ord, med enda større sko å fylle: å være foredler av en arv som strekker seg fra glemte svarte bluesmusikere, via gigantene på 60- og 70-tallet (sorry Bob, men Joni Mitchell er best), til senere bandledere som Jeff Tweedy fra Wilco.
Det som gjør den 42-åringen McCombs til en briljant, og ikke minst viktig låtskriver, er hvordan han bruker en litterær americana-tradisjon til å rette fingeren mot verdens elendighet. Han er samtidig et barn av sin tid, så man vet aldri helt om sanger som «Don’t Vote» eller «Love Thine Enemy» er ment ironisk eller ei. Han hater å gjøre intervjuer, fordi han føler han bare sier dumme ting, men er likevel ikke redd for å ta litt teite beslutninger i musikken sin.
LES MER: Mormonerbandet Low fortsetter å ha et komplisert forhold til Gud på sitt tolvte, og fabelaktige album.
Bestill abonnement her
KJØP
