Ville ville land

Cass McCombs er kanskje den største singer/songwriteren fra denne siden av tusenårsskiftet. Det er store ord, med enda større sko å fylle: å være foredler av en arv som strekker seg fra glemte svarte bluesmusikere, via gigantene på 60- og 70-tallet (sorry Bob, men Joni Mitchell er best), til senere bandledere som Jeff Tweedy fra Wilco.

Det som gjør den 42-åringen McCombs til en briljant, og ikke minst viktig låtskriver, er hvordan han bruker en litterær americana-tradisjon til å rette fingeren mot verdens elendighet. Han er samtidig et barn av sin tid, så man vet aldri helt om sanger som «Don’t Vote» eller «Love Thine Enemy» er ment ironisk eller ei. Han hater å gjøre intervjuer, fordi han føler han bare sier dumme ting, men er likevel ikke redd for å ta litt teite beslutninger i musikken sin.

LES MER: Mormonerbandet Low fortsetter å ha et komplisert forhold til Gud på sitt tolvte, og fabelaktige album.

Veiene går i ring

Med Tip of the Sphere, sitt flotte tiende album, lager han western om et ville vesten der gullgruvene har blitt byttet ut med søppelfyllinger, og heltene er bomser som driver gatelangs. «Yes, I live out in the street / nature is everywhere» messer han på åpningssporet «I Followed the River South to What». Tittelen sier sitt. Dette er den amerikanske drømmen snudd fullstendig på hodet – et USA der veiene ikke leder noe sted, men bare går i ring.

Forgjengeren Mangy Love (2016) var hans mest fullendte album til dags dato, og ble fra flere hold omtalt som en av de aller beste utgivelsene det året. Det er utvilsomt den jeg har endt opp med å høre mest på selv siden. Den er ikke perfekt, men det som gjør det til en spesiell plate er det frodige lydbildet: country like lun og kjærlig som den deiligste sommernatta.

Klassisk rock

Tip of the Sphere er litt mindre ornamentert, og dyrker den klassiske rocken. «The Great Pixley Train Robbery», om et virkelig togran i 1889, er en av de fyrrigste sangene McCombs har satt ut i verden. «Sidewalk Bop After Suicide» er mer gåtefull, men har et fett riff som klamrer seg fast i hjernebarken. Og timinutteren «Rounder», hvor McCombs synger masse nonsens, munner ut i en jamsession som går Grateful Dead i næringen. Alle tre er gode låter.

Den vakreste sangen på skiva er «Real Life», hvor det drivende elementet er den drømmende lyden til tabla – en tromme som brukes mye i klassisk indisk musikk. Her er stemmen til Cass så fin som den kan bli. I likhet med vidunderlige «Windfall» fra Dropping the Writ (2007), er dette en av låtene hans der det høres ut som all ironisk distanse er lagt bort. I stedet uttrykker den en ren og skjær forundring over hva det vil si å være til.

LES MER: Flyt med inn i synthmaestro Kaitlyn Aurelia Smiths forunderlige yogamusikk.

Katolske røtter

Denne åndeligheten, eller åpenheten, eller hva du nå vil kalle det, ligger alltid latent i musikken til McCombs. Uten det ville han vært en låtskriver som gjorde narr av den menneskelige komedien, men som synes alt håp var ute. Andre høydepunkter fra albumet, som døsige «Prayer for Another Day», viser at dette ikke er tilfellet. Og det er kanskje her kjernen av hans gaver ligger: Troen på at musikk kan gjøre verden til et bedre sted.

McCombs’ har sine musikalske røtter fra et katolsk kirkekor, hvor han som barn lærte å synge og spille piano, saksofon og gitar. Men så fikk han en troskrise. «Jeg kunne ikke innta Kristus’ legeme og være sikker på at det ville forvandle meg,» har han sagt. Selv om han ikke ser på seg selv som troende, er han likevel dypt inspirert av religiøs musikk: «Mange hvite folk nekter å delta på noe med religiøs tilknytning, og mitt svar til den slags eksplisitt ateisme er ‘Hvorfor er reggae og gospel dobbelt så bra som det borgerlige pisset du hører på?’»

Ordspill

Det kryr av finurlige referanser og ordspill i kunsten til McCombs, og mange er så amerikanske at man må sitte med oppslagsverk for å fange dem. Tip of the Sphere henter eksempelvis navnet sitt fra uttrykket «tip of the spear», som er den første troppen med kanonføde som sendes ut når et land går i krig. Men det betyr også noe som er banebrytende.

En sfære har imidlertid ingen tupp, så kanskje erter Cass seg selv for å drive med noe så gammeldags som americana. Samtidig er det kanskje den musikken som er best egnet til å utforske hele den menneskelige erfaringen. Med Tip of the Sphere fortsetter han å bære fakkelen.