Naglet til korset

Siden Low oppstod i småbyen Duluth, Minnesota for 25 år siden, har trioen stått bak mye av den mest hjerteskjærende musikken som finnes. Mesterverket deres, Things We Lost in the Fire fra 2001, åpner med at noen finner et lik – den ene låten handler om alkoholisme, mens uhelbredelig sorg er utgangspunktet for en annen. Om man liker Low eller ei, avhenger av om man tåler musikk som sier det rett ut: Livet er for kjipt.

Hamrende hjerter

Double Negative, som ble sluppet for kort tid siden, er et av de mest fullendte albumene deres, og antageligvis det mest utforskende. Her har deres sparsommelige oppsett – gitar, bass og trommer, til nød et piano eller en cello – i stor grad blitt forvrengt til digital støy. Godt hjulpet av BJ Burton, som også produserte den ujevne forgjengeren Ones & Sixes (2015), kan det minne litt om vår tids mannevonde informasjonsoverflod. Når musikken likevel rører, skyldes det hjertene som hamrer høylytt bak veggen av lyd. På apokalyptiske «Dancing and Fire», et av høydepunktene på plata, messer trioen: «It’s not the end, it’s just the end of hope».

Mormonere

Folk blir gjerne overrasket når de innser at bandets harde kjerne, Alan Sparhawk og Mimi Parker, er erklærte mormonere: Sparhawk har vært det hele livet, Parker konverterte da de to giftet seg i 1990. De har ikke voldsomt mange sanger i katalogen som er eksplisitt religiøse, men det er stort sett én eller to per plate, og selv de er ikke spesielt lystige.

Et gjennomgående tema er blodtørstige fundamentalister. «Congregation» omhandler når menigheten bruker mer krefter på inkvisisjon enn bønn, på nakne «Lust» møter vi en hyklersk evangelist som er like rasende som han er kåt, mens «Murderer» er sunget fra perspektivet fra en som dreper i Guds navn: «You may need a murderer / Someone to do your dirty work / Don’t act so innocent / I’ve seen you pound your fists into the earth».

Jahve

Low klarer altså ikke å gi slipp på ondskapens problem. Når Gud er nærværende, ligner han gjerne nådeløse Jahve fra Det gamle testamentet, som ikke gir stort med svar på hvorfor det finnes så mye vold og lidelse i verden. Han kaster sin skygge over mange sanger, som kan skape like sterke assosiasjoner til gammeltestamentlig ild og svovel som til atombomba: «A spark of everything you’ve ever known / Incinerated in a light of gold».

Med det moderne lydbildet på deres nyeste album, har trioen beveget seg langt fra den dunkle slowcoren som preget dem i begynnelsen. Siden har de vært innom skranglete rock (bunnoteringen The Great Destroyer ), organisk elektronika (strålende Drums & Guns ) og rustikk americana (flotte The Invisible Way ). Det er ikke akkurat mye ved Lows mange nedstemte lyddrakter som skriker kirkemusikk, og likevel løper det en arv av sakral gospel gjennom katalogen deres. Det skyldes i all hovedsak vokalharmoniene til Sparhawk og Parker, og de upretensiøse og vidåpne stemmene deres. Takket være flørten med ambient, høres flere av låtene på årets album direkte overjordiske ut – som vektløse «Always Up» og «Fly», hvor Parker omringes av et spøkelsesaktig kor.

Bataclan

Jeg har sett Low spille et par ganger, og sist gang varmet de opp for postrockbandet Explosions in the Sky. Dette var en dag eller to etter massakren i Paris, og Sparhawk var åpenbart rystet. Han fremstår gjerne for følsom for denne verden, og skjelven i stemmen og våt i blikket ba han publikum om å plis slutte å skade hverandre. Noen minutter senere i det sterke, altfor korte settet sang de, som i et evig apropos: «Something’s wrong / But some holy ghost keeps me hanging on». De spiller i Oslo igjen i vinter. Det er dømt til å gjøre inntrykk.