Under overflaten

Å se utover havet er noe av det beste jeg vet. Og når jeg betrakter vannflatene, enten i verden eller i kunsten, så er det ofte båndet mellom menneskene jeg grunner på. For selv om stedene er unike, er havet det samme. Eller? Utstillingen The Sea is History på Kulturhistorisk museum i Oslo forteller en helt annen historie. Havet er nok vakkert, men det er også åsted for alt fra slavehandel til druknede flyktninger.

Under den vakre overflaten ligger mangt et lik begravet.

Grusom dekorasjon

Christopher Coziers installasjon New Level Head(s) (2016) belyser forbindelsen mellom fare og dekorasjon. Stiliserte silhuetter av hoder er montert på treplanker som beveger seg frem og tilbake, hver enkelt med forskjellige rytme, slik bølger beveger seg på havoverflaten. Verket trekker havets skjønnhet til sitt ytterpunkt ved å inkludere forliste flyktninger som ornamenter.

Andrea Chungs Bain de Mer: Bato Disik (2014) viser oss båtmodeller av typen lokale fiskere bruker på Mauritius. De er plassert i et lite basseng i museumsrommet. Men båtene er laget av sukker, altså materialet som var grunnlaget for slavehandelen på de karibiske øyene i flere hundre år. At båtene etter hvert vil løses opp av vannbassenget kan leses som et bilde på at kolonihistoriens tapere har en tendens til å forsvinne ut av historieskrivingen.

LES MER: Nasjonalmuseet bør sette premisser for donasjoner og lån som sikrer definisjonsmakt og levende dialog med samtidskunsten, kommenterer Kjetil Røed

Historien nedenfra

Historiefortelling og de oversettes perspektiv er i det hele tatt et viktig poeng i utstillingen. At historien bør skrives om skisseres oppfinnsomt i Cosmo Whytes firedelte installasjon The Enigma of Arrival in Four Sections (2018), spesielt delen ved navn Red, Green, Blue and Black. Verket består blant annet av en skål med bilder av founding fathers, men bildet av George Washington er slått ut og erstattet av et fotografi av Frederick Douglass; en slave som klarte å flykte og endte opp som både politiker og forfatter.

John Akomfrahs videoarbeid Auto da Feì (2016) tar for seg mennesker i eksil til alle tider, fra jøder på flukt til dagens flyktninger i Middelhavet. Men hvordan forholder vi oss til flygningen, til migranten, som kommer over havet?

LES MER: Pave Frans holdt en egen gudstjeneste i Peterskirken til støtte for de mange migrantene som forsøker å krysse Middelhavet

Fremmedhetens verdi

Alt graviterer mot dette spørsmålet i The Sea is History. Uansett om det er slaver eller flyktninger som ankommer et nytt land, blir de ofte innlemmet i en ny kultur som sjelden har rom for at de kan dyrke sin egen.

Manthia Diawara videoverk One World in Relation (2011) kretser rundt Eduard Glissants bok Relasjonens poetikk (1990), hvor han insisterer på at det fremmede ikke er noe vi enda ikke har forstått, men en identitet vi bør holde på, dyrke frem, verne om.

Vesten har med sine idealer om transparens, rasjonalitet og standardiserte måter å måle verden lagt grunnlaget for en virkelighetsforståelse hvor det som er fremmed er truende, hevder Glissant. Men den fremmede kulturen, det som ikke kan la seg forstå eller oversette til noen «ideale» standarder, er en verdi i seg selv. Å forstå det særegne, som de dominerende historiefortellingene ikke har rom for, er avgjørende for blant annet Naiza Khan. Hun viser hvordan indere frigjorde seg fra sin kaste-identitet da de forlot Asia for de vestindiske øyer. Selv om det var dårlige forhold de jobbet under, var de ikke lenger underlagt sin slavestatus i hjemlandet.

LES MER: João Gilberto, bossanovaens far, er død. Men det ligger mye håp i Gilbertos dempede og vakre hjerte-musikk, skriver Ole Johannes Åleskjær.

Bleke nordboere

I møte med havet vil vi gjerne henfalle i meditasjoner over behagelige ting. Vi vil helst ikke minnes det forferdelige som skjedde på den deilige stranden der vi hviler våre bleke nordboerlegemer i fellesferien. Bølgene visker jo raskt vekk sporene av hva som skjer på havet – øyeblikk etter et blodig slag er lyriske buktninger det eneste vi ser – og avslører ikke akkurat dette noe om forholdet mellom menneskets historie og ønsket om ro og skjønnhet?

The Sea is History er en skarp og tankevekkende utstilling, som åpner for flere perspektiver på både historien, vår sans for det vakre og uroen ved det vi ikke helt forstår. Det er ikke den første, forresten, for Kulturhistorisk museum har de siste årene huset en rekke svært interessante utstillinger som dessverre har gått litt under radaren. Hjernen bak er kurator Selene Wendt. Det er på tide at flere oppdager dette samarbeidet, for det er neppe slutt med denne utstillingen.

---

The Sea is History

• Kunstutstilling
• Kulturhistorisk Museum
• 24 mai–8. August

---