Anmeldelse

Birgit Alm skriver romaner om et av Norges ubehagelige tabu. At det finnes en forskjell på fattig og rik, og at denne bare øker. At det finnes en forakt for dem som ikke fikser hverdagene, som ikke lykkes. Presset på å ha alt på stell kan være ganske stort, derfor er det vanskelig å håndtere møtet med dem som ikke gjør det.

Pårørt

I sin forrige roman skrev Birgit Alm om en alenemor som forsøker å få endene til å møtes. Hun beskrev den daglige kampen for å bli mett i magen, og stoltheten som gjør det vanskelig å ta imot hjelp. Den gang befant hovedpersonen seg i et musebefengt hus på Nordstrand i Oslo, østkantens vestkant. Denne gangen skriver Alm også frem et skille mellom øst og vest – i hvert fall geografisk.

Karianne bodde en gang i en kommunal leilighet. I oppgangen lå badet hun delte med Boris, en mann livet hadde fart tålig hardt med. De etablerte et slags vennskap, Karianne kom seg videre, flyttet vestover i byen og fikk seg jobb på Nav. Boris ble værende på østkanten. Så dør han på en reise til Kina, og Karianne må rydde dødsbo. Det viser seg at hun er hans nærmeste pårørende.