Tenk om dyrene kunne bestemme

Virkeligheten er til å leke med. Bare sånn kan man oppdage den på nytt og virkelig ta del.

Slik tror jeg han tenker, den australske bildebokskaperen Shaun Tan. Han har gitt lesere verden over mange aha-opplevelser med sine bøker. Tan utfolder seg fritt i tid og rom og elsker å få oss til å se alt det kjente med mer våkne øyne. Slik var det med den tynne boka Sikade som kom i fjor, og slik er det med årets mer komplekse utgivelse: Fortellinger fra indre by.

Opphever tyngdekraften

På forsiden ser vi et barn som holder en stor, lysende fisk – en månefisk viser det seg når vi leser kapitlet i boka som handler om denne fangsten. Månefisk er en sjelden fiskeart, som kan bli over to tonn tung. I Shaun Tans verden, blir den fisket fra himmelen og kan altså lett bæres av et barn.

Dyr har hovedrollene i disse fortellingene. Det forstår vi fra sitatet av Alice Walker som han innleder boka med: «Verdens dyr eksisterer for sin egen skyld». Og vi ser dem som silhuetter i et av de første oppslagene. Hvert dyr har et tall på seg. Tallene virker vilkårlig plassert og man kan tenke at Tan med dette ­henleder oppmerksomheten på alle dyreslag som er blitt utryddet; de som burde vært på tallene imellom. Men ved nærmere betraktning, ser man at det er innholdsfortegnelsen. Tallene viser til sidetall i boka, der det aktuelle dyret har hovedrollen. Også slik leker han med våre forestillinger.

Eventyrlig

De fleste fortellingene i boka har en fyldig tekst, bare utstyrt med ett eller to bilder. Det er interessant, med tanke på at Tan er mest kjent som bildebokskaper. Enkelte av kapitlene er da også i det vesentlige fortalt med bilder. De to uttrykksmåtene utfyller hverandre, og hans temmelig vidløftige måte å formulere seg på kaster fint lys over bildene. I teksten må man lære seg å ta inn en del merkelige ord og formuleringer. Dette må ha vært en utfordrende jobb for oversetteren. Det er vanskelig å vurdere hvor godt hun har truffet uten å ha lest originalen, men den ­norske teksten er i hvert fall spenstig.

Man må antakelig også lese bildene med en tilsvarende åpenhet. Ikke at de er abstrakte. Det er nok konkrete framstillinger til at man går inn i det absurde med en viss gjenkjennelse. Likevel er døra vidåpen inn i det eventyrlige. Som for eksempel der han framstiller en katt som svømmende redder mor og datter gjennom opprørt hav. Det er sårt og rørende med en slik selvoppofrelse fra en katt.

Hestene og grisen

Tan skildrer kjapt og brutalt hestenes liv opp gjennom historien og snurper det sammen i påstanden: «Ethvert dyrs største forbannelse er å være verdt penger for mennesker».

Og så er det grisen innerst i leiligheten. Den blir stadig mindre, men skriker ikke. ­Barnet spør om grisen har det vondt, men pappa sier nei. Han anbefaler barna å la være å se på grisen, hvis det gjør dem urolige.­ Slik får Tan fram hvordan vi stadig undertrykker barns iboende, naturlige klokskap. Bildet av grisen er ufattelig trist. Grove penselstrøk tegner den resignerte grisen i et stort svart rom, som blir borte litt etter litt, slik ostehøvelen gjør osten mindre.

Men historien som kanskje er aller sterkest, handler om «de små selvene», som vokser ut av de sleipe lungefiskene. Her meisler han ut skarp samfunnskritikk gjennom en troskyldig, søt framstilling; den om håp og godhet og vilje til fred og rettferdighet som finnes, men som er så bitte­liten at vi ser det knapt.

Varsler

Alle fortellingene i boka er frittstående. Likevel henger de sammen, gjennom en felles tematisering av et kritisk blikk på samfunnet. Tan er en varsler. Han viser oss hvor fremmedgjorte vi er. Hvordan urbaniseringen både er blitt en ny naturtilstand og bærer i seg en dom. Det er inntrykksfullt fordi han presenterer dette uten store fakter. Det hviler en slags hverdagslighet over alle de underlige synene han formidler. Og personene som er med i det store «vi», er både barn og voksne. Han har også barnet som en av sine implisitte lesere, skjønt dette ikke er barnebok. Det gjør boka inkluderende. Vi blir selv trukket inn i disse fortellingene.

Det rareste dyret

Til sist er det også et kapittel om oss tobeinte. Det er ikke lystig. «Vi er den sorten dyr, som om våre rygg­raders opprør mot tyngdekraften, denne bisarre, oppreiste gangen, også forårsaket en annen slags anomali i øyne og sinn. Alltid ser vi oss over skuldrene mot det som var. Alltid søker vi rastløst, med nesene for langt fra bakken.»

Fortellinger fra indre by er med­rivende og forbløffende selv der hvor logikken brytes av absurditeter. Shaun Tan opphever tyngdekraften i våre ­begreper og forestillinger, og overrisler oss med poetiske, kraftfulle bilder.