Superlyden fra småbyen

Joakim Haugland startet etiketten Smalltown Supersound hjemme i lille Flekkefjord i 1993. Før helga slapp han utgivelsen Smalltown Super­sound 25 – The Movement of the Free Spirit. Det er snakk om tre ­timer og 40 minutter med ­musikk, i et bokssett på tre ­CD-er, der den første tredjedelen også blir utgitt på en dobbel vinyl. I tillegg kommer all musikken ut på digitale strømmetjenester.

Haugland har for øvrig også dagjobb som sjef for den årlige bransjefestivalen by:Larm i Oslo. Festivalen har de siste åra markert seg med et seminarprogram som er blitt en større attraksjon enn det aller meste av musikken som spilles på festivalen. Jeg har forslag til et nytt programpunkt: «Betydningen av enkeltpersoner­ fra små utkantsteder i norsk ­musikkliv».

Musikk i bevegelse

Smalltown Supersounds jubileumsutgivelse er ingen ordinær samle­plate med enkeltspor av selskap­ets artister, slik man kanskje er vant til. Selv om vi finner en omfattende artistliste med ­husets egne her, slik som Neneh Cherry, Carmen Villain, Lindstrøm, Stereolab/High Llamas, Serena-Maneesh, Todd Rundgren, ­Sonic Youth, Kim Gordon, Thurston Moore, Bjørn Torske og Biosphere, for å nevne noen, har Haugland lagt det over i Prins Thomas sine hender å lage sin versjon av STS-katalogen i form av et miks-album.

Tre lange og nennsomt oppbygde sett på over én time hver holder det hele sammen og den frie ånden i konstant bevegelse. En interessant dimensjon, og helt i tråd med selskapets ånd for­øvrig, er også at Prins Thomas­ i stor grad benytter seg av out­takes, alternative mikser og versjoner av låter fra de offisielle albumene og skrur det hele sammen på sitt vis. Man både kjenner og kjenner ikke igjen musikken fra sin opprinnelige utgitte form på en og samme tid.

LES MER: Også Rune Grammofon feirer rundt år 

Del 1: Oslo-Horten

Man kan kanskje spørre seg hvordan man skal greie å forholde seg til en så massiv mengde musikk på en gang. Det trenger man vel nødvendigvis ikke heller, men en kjøretur fra Oslo til Flekkefjord skal ta fem timer og 40 minutter, så om man legger inn noen pauser underveis, bør musikken i alle fall utgjøre et godt akkompagnement til en dag nedover sørlandske.

Den første av de tre bevegels­ene, som man vel kan kalle dem, er i stor grad atmosfærisk og ­ambient lyd som av og til sveiper­ innom noen få akkorder på en ­gitar, en passasje fra en sang her og der, men så returnerer til det ambiente og utflytende igjen. Noen er i gang med anleggsarbeider allerede langs motorveien, men stemningen er ellers tåkete, litt mørk og halvvåken.

Etter Drammen, akkurat da man får følelsen av å være på veien, mer ordentlig i gang, dukker de sakrale isolerte vokal­harmoniene til en kjent stemme­ opp sammen med de første solstrålene:­ Todd Rundgren, med materiale fra det sterke samarbeidsprosjektet han gjennomførte med Emil Nikolaisen og Hans-Peter Lindstrøm i 2015, titulert Runddans. Heldigvis lar Prins Thomas et lang strekk av High Llamas og Stereolab sin fabelaktig remiks av deres låt «Wrap You Arms Around Me» gå et lengre strekk, før det faller tilbake i vuggen til 120 Days, som igjen avløses av en ny seksjon der originallåtene til for eksempel Serena-­Maneesh er abstrahert mye. Greit, man skal ikke la ­følelsene springe avgårde med seg, litt tidlig er det, òg, men sånn helt alene i bilen må det da være lov?

LES MER: Årelange studier, øyeblikkets raske strek

Del 2: Resten av E18

For en østlending føles det neste strekket litt som å være ute i det vide åpne. Den andre miksen er allerede fra start, med Lindstrøm og Christabelles «Lovesick» (også fra et flott og minneverdig album!) i Four Tet-remiks over i en litt kvikkere puls. Grooven er kommet i gang, og følelsen av en viss ensformighet eller utstrekning i tid ved både kjøringen og landskapet er ikke noe negativt, men heller mye av skjønnheten ved det hele. Veiene er blitt så fine nå.

Disco-elementene (eller avant-disco, som jeg ser Small­town Supersound omtaler en annen aktuell utgivelse som) er mer framtredende, med original­musikk fra Prins Thomas selv, nevnte Lindstrøm, Diskjokke og Bjørn Torske, men også i bland­ing med for eksempel prog- og folk­elementene til svenske ­Dungen.

Som et lite apropos: Mange av artistene her finner man for øvrig også portrettert i dokumentar­filmen Northern Lights. Dokumentaren om den norske elektronika-scenen gir også noen ­interessante innsikter i den geografiske periferiens betydning i musikklivet i Norge.

Del 3: E39 til Flekkefjord

Man smiler litt for seg selv når man passerer skiltet som viser ut til Ålefjær (Nesten som han predikanten!), før man skifter over til E39 og gir seg i kast med det siste strekket mot Flekkefjord. Man begynner muligens å bli litt mer sliten av langturen, men motoren går fortsatt som på en saktebåt til Kina, og dessuten endrer landskapet seg mer på vei vestover. Miks tre inneholder noen mer utfordrende pass og rundt-svingen-­opplevelser, der Biosphere går over i Andre Bratten­ som går over i Carmen Villain. «One day I’ll give ­myself a glowing review» sier en ­stemme, og det er ikke sikkert det er så lenge til.

På grunn av pausene underveis og fordi man selvsagt ikke greide å la være å ta ekstraturen bortom Utsikten og Kvinesdal bare for turens skyld, begynner det å bli mørkt når man nærmer seg lysa fra Flekkefjord til tonene av Lars Horntvedts «Kaleidoscopic». De avsluttende blåserne til Joe McPhee og Ken Vandermark leder en det siste strekket fra E39 og inn til parkeringsplassen nede ved vannet.

Det slår en hvor dypt Prins ­Thomas må ha gått i materialet for å skape den konstante strømmen han har gjort i ­denne ­musikken, samtidig som bokssettet inneholder mye indre ­variasjon. Selve overgangene og transformasjonene er ofte høydepunkter i seg selv. Kanskje mye på grunn av det lite ensartede i grunnmaterialet blir dette i sum noe mye mer enn en tradisjonell housemiks som går og går, selv om vekten ligger på flyt og sammenheng, ikke brudd. De mest konvensjonelle sangene, som de til Neneh Cherry, er det som virker vanskeligst å blende inn.

LES OGSÅ: Irmin Schmidt fanger nået og evigheten i samme strek.

Ironisk navn

I liner notes-ene som følger utgivelsen ­begynner plateselskapssjef Joakim Haugland egenbeskrivelsen av hvordan han startet Smalltown ­Supersound hjemme i småbyen Flekkefjord i 1993 på klassisk måte: «Jeg skulle bare gi ut…». Det var slett ikke noe supersound i hjembyen heller.

Det er ingen overdrivelse å si at selskapet til Haugland og ­artistene hans har vært, og er, premissleverandører for mye av det viktige nye som er kommet innenfor visse felt av den utforskende populærmusikken de siste par tiåra. Man kan også få inntrykk av at Haugland har greid å skaffe musikken sin innpass overalt som cutting edge-fenomen og noe viktig, både i Norge og internasjonalt, ikke minst med store og anerkjente navn som Todd Rundgren, ­Neneh Cherry og forgreningene fra ­Sonic Youth med på laget.

Oslo-scenen er ikke fra Oslo

Det kan kanskje først virke ­paradoksalt at noe slikt startet i en liten utkantby med minimalt musikkmiljø. Og hvis det var et miljø, så var det ganske sikkert irrelevant for den personen som senere skulle overskride en del av de begrensningene som tilsyne­latende lå i utgangspunktene. Eller kanskje slike begrensinger bare er innbilte, for det føles som en norskhet i seg selv: Begynner man å se etter og telle, vil man finne ut at ganske mange av de som definerer de mest interessante ideene i sin tid her til lands er personer fra den geografiske utkanten.

Så, et par spørsmål til det foreslåtte seminarprogrampunktet: Er det dette å sitte og kjede seg, se på landskapet og føle at man er langt fra sentrum der alt skjer, som utvikler noe som senere selv er med på å definere det samme sentrumet? Er det den tradisjonelle og mye omtalte norske egaliteten, og nærheten til det enkle vi alle kommer fra, som tilfører de med de største visjonene en tiltalende nøkternhet på egne vegne og som åpner for at man i stedet fokuserer på arbeidet? Det er i alle fall i visse sammenhenger lagt ned mye energi i å snakke ned bygde-Norge og utkanten her i landet, så det er kanskje på tide også å balansere bildet litt?

Vel framme i Flekkefjord finner man ikke noe Smalltown Supersound Plass eller Joakim Haugland gate. Smalltown Supersound er muligens et selskap med avantgardistiske, eksperimentelle og støybaserte kanter, men The Movement of the Free Spirit er likevel først og fremst et varmt stykke musikk og et monument over selskapets sjel. Kanskje også et portrett av dets grunnlegger.