Årelange studier,­­ øyeblikkets ­raske strek

Med et grått. sobert cover og en tittel som helt enkelt ­betyr «fem klaverstykker», føyer ­Irmin ­Schmidts nye album seg umiddelbart inn i både lange europeiske musikktradisjoner og modernisme-­estetikk. Nå 81 år gamle Schmidt har spilt inn sitt nye album i Frankrike på to ­flygler, det ene hans Steinway, det andre et Pleyel­ som er preparert slik Schmidt lærte av John Cage, hvor objekter plasseres på og mellom strengene og man også spiller på dem med skruer og lignende. I tillegg har albumet ambientlyder tatt opp i og rundt Schmidts studio, og vi hører ­susing og lyden av et fly blande seg med flygellyden.

Det er kanskje feil å kalle ­dette improvisasjoner, til tross for at komposisjonene ble til i øye­blikket og ikke har fått noen ­etterbehandling i form av ­elektronisk manipulering eller second takes. Det virker nemlig viktig for ­Schmidt at alt han har gjort i karrieren flyter inn i nåtids­avtrykket, som hos en ­japansk kalligrafikunstner, der år av forberedelse og studier inngår i øyeblikkets raske strek, fullkommen og ufullkommen på en og samme tid. Selv kaller han de åpne klangene og av og til svært rytmiske figurene «spontane meditasjoner».

LES OGSÅ: Åleskjær anbefaler Marianne Faithfull og Dylan Mondegreen.

Kraut

De fleste vil ­kjenne Irmin Schmidt som en av fire grunnleggere av det bane­brytende krautrock-bandet Can, som var aktive i en tiårsperiode fra slutten av 60-tallet og framover. Can har inspirert mange senere band, men det er verdt å merke seg at flere av medlemmene var klassisk skolerte og til å begynne med ikke så ­interesserte i rock i det hele tatt. ­Schmidt selv har også understreket viktigheten av det historiske bakteppet for hans liv og karriere. Litt eldre enn mange av de samtidige i rocken, var han og Can-medlemmene sterkt preget av situasjonen i den umiddelbare etterkrigstidens Tyskland.

Etter bortgangen til trommeslager Jaki Liebezeit og bassisten Holger Czukay i fjor, er Schmidt også den eneste gjenlevende av de fire original­medlemmene. Schmidt studerte komposisjon med blant andre Karlheinz Stockhausen og arbeidet som dirigent før oppstarten av Can. Siden har han laget musikk for over 100 filmer, én opera og ­flere soloalbum. Resten av 2018 er også spekket med retrospektive forestillinger og hyllest­konserter viet ham og Can i hjemlandet Tyskland, i tillegg til at året også allerede har gitt oss Can-biografien All Gates Open. Alt ser ut til å samles i nået.

Schubert, Cage, Can

Selv om Schmidts virke altså er langt mer enn den jam- og groovebaserte Can-rocken, legger han heller ikke skjul på at Can er en stor del av ham, sammen med de klassiske tradisjonene i tysk musikk. Og selv om det kan virke langt fra rock til det sparsommelige, meditative og stemningsåpne uttrykket på årets album, kan for eksempel de polyrytmiske mønstrene i musikken sies å være ­tydelige fellesnevnere. 5 Klavier­stücke er en stille og fin plate, vel verdt å låne øre til.