Det er lett å si seg enig med hans tidligere samarbeidspartner Brian Eno: Den amerikanske trompetisten Jon Hassell er et av de viktigste navnene i musikken de siste 50 årene, som komponist, men også på grunn av de teoretiske bidragene han har kommet med. Da jeg intervjuet den norske trompetisten Arve Henriksen i fjor, fortalte han om hvordan han under studietiden hadde sovet med Hassells musikk på om nettene for å få den inn i kroppen, uten å skjønne den rasjonelt.

Linjene går tilbake til da modernisme var en bevegelse framover og ikke bare en tradisjon. Hassell studerte elektronisk musikk under pioneren Stockhausen, men har i ettertid selv inspirert og samarbeidet med stadig nye generasjoner av musikere. Her finner man flere norske navn, som Jon Balke og nevnte Henriksen (og gitarist Eivind Aarset er med her, som sist), men også David Sylvian og Peter Gabriel. Han har arbeidet på tvers av sjangere som ambient, jazz og pop. Gjennom å bringe inn rytmikk og elementer fra ikke-vestlig musikk, er han også et tydelig eksempel på hvordan alt interessant nytt oppstår der kulturer og stiler møtes og formes til noe nytt. Og best av alt, mannen bak begrepet 4th World fortsetter altså å lage ny, søkende musikk.

Synestesi

Det er gått bare to år siden det helt usedvanlig vakre, high tech-elektroniske albumet Listening to Pictures, som bar undertittelen Pentimento Volume One. Før helga kom oppfølgeren, Seeing through Sound. Å høre på bilder, å se gjennom lyd, titlene sier mye om både Hassells tenkning og det man hører på platene. Uttrykket pentimento er hentet fra malerkunsten og beskriver at tidligere overmalte former dukker opp i det ferdige arbeidet. Sanseinntrykk går over i hverandre, lyder manipuleres og framstiller flere ting på en gang, og musikken tegner opp en verden som ikke har noe jordisk motstykke. Forrige gang var den for eksempel manifestert i den nydelige åpningen «Dreaming», som med sin strekking av takter og egendefinerte rytmikk var drøm i lydform på hittil uhørt vis.

Seeing through Sound finner man to lange, rike åpningsspor i «Fearless» og «Moons of Titan» og et tilsvarende flott et i avslutningen «Timeless». Disse låtene, og noen av de som utgjør strekket mellom dem, byr på nok minutter med dypt engasjerende musikk til å gjøre albumet til essensiell lytting. Det alltid viktige rytmefokuset er på plass, og Hassells karakteristiske assosiative harmoniserte trompettepper, hans egen oppfinnelse, lager form på tåkehavet også her. Men kanskje de kunne gjort det enda oftere? Midtpartiet har nemlig et par løsere eksperimentelle skisser som farer litt forbi uten å ta tak på samme vis som de aller beste låtene. Dette er likevel små innvendinger.

Økonomisk krevende

Å være musikkhistorisk viktig er visst forresten ingen økonomisk forsikring i våre dager, i alle fall ikke i USA. Tidligere i vår kunne man lese Brian Enos appell i en nettkampanje til støtte for Hassell. Målet var nødvendig helsehjelp og penger til livsopphold i en vanskelig tid. Man får bare håpe han kommer seg. Kanskje får vi til og med mer framoverrettet og hypermoderne musikk fra omsorgsboligen i tiden som kommer? Solodebuten Vernal Equinox (1977) ble for øvrig gjenutgitt tidligere i år, og også den anbefales.