Spøkelset i maskineriet

Si hva du vil om Spotify, men en gang iblant leder de algoritmeskapte spillelistene ned alt annet enn vante veier, og ned i kaninhull der alt er så underlig. For kort tid siden ramlet jeg nemlig over «When Mothers of Salem» – en klassisk kristen hymne i en tapning ulikt noe annet.

«This is Bruce Haack. My music encompasses all forms, produced on synthesizers which I have built,» proklamerer en dyp herrestemme, før en humpete, hypnotisk trommemaskin drar lasset i gang. Med salmeversene fremført med stemmeforvreningsverktøyet vocoder, høres utenomjordisk funky «When Mothers of Salem» litt ut som Kraftwerk, gitt at de tyske teknopionerene hadde hentet inspirasjonen sin fra Bibelen, og ikke Autobahn.

LES OGSÅ: På sitt briljante tolvte album, hvor sakral pop møter digital støy, fortsetter Low å ha et komplisert forhold til Gud.

Teknokongen

Bruce Haack døde i 1988, i en beskjeden ­alder av 57, og som kulthelter flest fikk ikke kanadieren særlig anerkjennelse mens han levde. Hans største utgivelse, den bisarre rockeoperaen The Electric Lucifer (1970), var en kommersiell fiasko. I dag regnes han imidlertid som en av gudfedrene innen den elektroniske musikken – intet mindre enn «The King of Techno», skal man tro en dokumentar om ham.

Haack har blitt covret av Beck og samplet av J Dilla og Madlib, mens flere plateselskaper har gjort seg flid med å gjenutgi ­musikken hans. Senest ut er Preservation Tapes sluppet på Telephone Explosion tidligere i høst, som i tillegg til «When Mothers of Salem» også rommer andre besynderlige skatter fra dødsboet hans.

Skapkristen krautrock

Brorparten av denne samleren er fra en innspilling Haack gjorde for et kristent plateselskap, og inneholder hans arsenal av hjemmesnekrede duppeditter – inkludert Farad, vocoderen han kalte opp etter vitenskapsmannen Michael Faraday. Da Haack begynte å lage elektronisk musikk på 1960-tallet, var det nemlig like mye en vitenskapelig disiplin som en musikksjanger, og komponistene like mye oppfinnere som musikere. Dette var midt i romracet, tross alt. Andre grytidlige eksempler på synthpop, som Jon Meeks «I Hear a New World» eller Raymond Scotts «Manhattan Research Inc.», uttrykker gjerne en stor teknologioptimisme.

Selv om det er mye ymse i ­katalogen til Bruce Haack – spor som ikke helt tåler gjentatte ­lyttinger – er det noe visjonært ved prosjektet hans, og i sine beste­ øyeblikk er dette mer enn bare gøyalt nybrottsarbeid. ­Inspirert av syrerockens frie form så vel som musique concrète- bevegelsens lydeksperimenter, kan Haacks lydunivers beskrives som en snurrig, skapkristen slektning av kosmische musik, bedre kjent som krautrock.

LES OGSÅ: Det er rart å høre Händels glødende Messias når en vet at han bumset rundt i Londons gater nattestid.

En forvokst unge

Det stod naturligvis langt mer på spill for den tyske avantgarden på 70-tallet, som håpet å bøte på foreldregenerasjonens utilgivelige grusomheter under andre verdenskrig. For mange band ­betydde det å bråke så mye som mulig, mens andre brukte den nye synthesizer-teknologien til å male fredfulle, pastorale lydlandskaper: utopisk musikk som lengtet tilbake til en enklere tid – kall det gjerne Evigheten.

Med drøssevis av psykedeliske barneplater under beltet, utgitt på hans selveide Dimension 5, er det en slående uskyld ved Haacks musikk. Maskinene hans var i stor grad bygd ut av billige husholdningsvarer, og når man lytter til ham er det lett å forestille seg en forvokst unge omringet av leketøyene sine. Barn vet jo tross alt det vi voksne i stor grad har glemt: at verden er et vidunderlig sted, full av fornøyelige overraskelser.

LES OGSÅ: 2018s beste poplåt er et skjult spor på Rod Stewarts nye plate.

Guds barn

«We are all God's children, no matter our age,» messer Haack. Selv om det er mange bibelske motiver i tekstene – i et hysterisk morsomt stykke proto-disco, synger han «Get up, Lazarus / It's time to get it on» – var visst ikke Haack selv helt religiøs. «Han var mer en hedning, men han elsket ­Bibelens skrifter og kirkens teater, med stemningen som røkelsen og de vakre vinduene skapte,» sier Chris Kachulis, en av bidragsyterne på The Electric Lucifer (1970).

På «Program Me», det ekstatiske høydepunktet fra det albumet, synges det: «My heart beats / Electrically / My brain computes / Program me!» At en algoritme kan sette noen på sporet av ham nesten 50 år senere, er definitivt i Bruce Haacks ånd.