Film

Sorg uten store ord i filmen Manchester by the sea

Det blir ikke tristere enn i Manchester by the sea. Likevel klarer filmen å unngå å bikke over i det sentimentale.

Det er kanskje litt tidlig å utrope årets beste film allerede første uka i januar, men det skal mye til å toppe den følelsesmessige intensiteten i Manchester by the sea.

Særlig mye tristere enn dette kan det faktisk ikke bli. Likevel klarer regissør Kenneth Lonergan å unngå å lage en tåreperse. Det er ikke så rart at denne filmen er en av årets store Oscar-favoritter.

LES OGSÅ: Dette var 2016s beste filmer

Overtar nevøen

Lee (Casey Affleck) må reise tilbake til hjembyen Manchester i Massachusetts når storebroren Joe (Kyle Chandler) dør brått. Der finner han ut at broren har oppført ham som verge for den 16 år gamle nevøen Patrick (Lucas Hedges), uten å spørre ham først. Problemet er at Joe ikke har planer om å flytte tilbake til Manchester, og Patrick vil ikke bli med ham til Boston.

Lee og nevøen hadde et tett forhold da Patrick var yngre. Nå må de finne hverandre igjen, og sammen takle tapet av Joe, uten at noen av dem snakker åpent om hva de egentlig tenker og føler. I stedet tar Lee seg av det praktiske rundt begravelsen, mens Patrick prøver å leve sitt aktive tenåringsliv som han pleier, med ishockeytrening, bandøvelser og to kjærester.

Samtidig gjennomsyrer sorgen hele filmen, selv om ingen nevner den ved ord. Det trenger de heller ikke, for hele Lees skikkelse viser at han bærer en tung bør, som ikke bare handler om at han har mista broren sin. Den handler også om skyldfølelse for noe som skjedde med ham noen år tilbake.

Mørk fortid

Lee er en fåmælt type, som drikker for mye og noen ganger lar seg provosere til å slåss når han er på bar. Han jobber som vaktmester i Boston, og bor i en knøttliten kjellerleilighet som knapt nok har vinduer.

Nevøen skjønner ikke hvorfor han tviholder på denne stusselige tilværelsen i stedet for å flytte inn i brorens hus i hjembyen. Men når vi etter hvert får et innblikk i den tragiske bakgrunnshistorien hans, skjønner vi hvorfor brorens død bare er toppen av isfjellet. Hendelsene Lee har vært gjennom for noen år siden, er så hjerteskjærende vonde at det er ikke er vanskelig å skjønne hvorfor han har prøvd å starte på nytt et annet sted.

Avdempet

En fortelling som denne er et risikoprosjekt, siden mesteparten av filmens tunge, følelsesmessige innhold først og fremst oppstår i stillheten, pausene i ordvekslingen, i nølingen, i kroppsspråk, blikk og i alt rollefigurene ikke snakker om. Men Casey Affleck gjør en glimrende jobb som den hardt prøvede Lee. Hans mutte ansikt undertrykker en indre smerte vi bare aner konturene av, men som vi samtidig kjenner i magen.

Det er godt gjort å formidle så store følelser på en såpass avdempet måte. For Lee gråter ikke, og sier ingenting. I stedet klapper han nevøen keitete på skuldra.

Manchester by the sea kunne fort blitt en veldig sentimental film, men regissør Kenneth Lonergan pakker dramaet forsiktig ut, gjennom tilbakeblikk som kommer i nennsomme drypp gjennom fortellingen.

Når en etter en puslespillbrikke faller på plass, skjønner vi stadig mer av hvorfor Lee oppfører seg som han gjør.

LES OGSÅ: Eit originalt, vittig og djupt rørande portrett av ein far som elskar dotter si

Finstemt

Omgivelsene passer godt med hovedpersonens indre liv. Det grå havet ruller langsomt i bakgrunnen hele tida. Det ser rolig ut, men vi vet at mye kan skjule seg under overflata, slik det også gjør hos Lee.

Manchester by the sea er et finstemt drama om sorgbearbeiding, eller det er kanskje mer presist om mangelen på bearbeiding av traumatiske hendelser. I tillegg er den en varm skildring av en onkel og en nevø som åpenbart er veldig viktige for hverandre, men som ikke helt vet hvordan de skal uttrykke det.

Les mer om mer disse temaene:

Ane Bamle Tjellaug

Ane Bamle Tjellaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Film