R’n’b på gråten

Det skjer noen ganger at man møter en utgivelse med ganske klare tanker om hvilke spørsmål som kommer til å stå i sentrum under lytteopplevelsen. Så skjer det også av og til at alt man har forberedt i hodet, må legges litt til side etter én gjennomhøring. For selv om det for eksempel er høyst interessant å høre hvordan Brandy Norwood, en av verdens mestselgende kvinnelige artister, etter åtte års fravær posisjonerer seg i en sjanger i stadig utvikling, presser noe rent menneskelig seg forbi. Fra åpningen, der hun vel parafraserer sitt idol og sin «gudmor» Whitney Houston med negativt fortegn i linja «I ain't saving all my love» og til avslutningen i «Bye BiPolar», er det som står fremst heller: Så mye dumt vi gjør, så uheldig man kan være, så mye tristhet man kan leve under, så lite rent livet er, så mye styrke man må mobilisere for å komme seg gjennom – og så mye tilgivelse man trenger, også fra seg selv.

Suksess og tragedie

Øyensynlig har hun alt. Brandy oppnådde tenåringsstjernestatus med sitt første album 15 år gammel i 1994 og ikke minst i rollen som Moesha i sitcommen med samme navn litt etterpå. Siden fulgte «The Boy Is Mine» (1998) med Monica, en av de største duo-hittene gjennom alle tider. Og så kan man egentlig bare fylle på derfra, med filmroller, utmerkelser, prestisjeopptredener og tosifret antall millioner solgte album, og i senere år også deltakelse som dommer i America' Got Talent og andre TV-show. Selv så jeg henne live på turneen etter (det litt svake) albumet Human (2008). Da framsto hun, til tross for albumtittelen, som et slags overmenneske på scenen. Samtidig vet man at sørgetrådene var begynt å dra gjennom låtmaterialet på den tiden. «Right Here (Departed)» handlet om bilulykken hun var involvert i 2006, der hennes bil traff en annen og en person omkom. Ingen rettslig straffeskyld ble lagt på henne. Det er uansett ting som kan ødelegge et menneske.