Det skjer noen ganger at man møter en utgivelse med ganske klare tanker om hvilke spørsmål som kommer til å stå i sentrum under lytteopplevelsen. Så skjer det også av og til at alt man har forberedt i hodet, må legges litt til side etter én gjennomhøring. For selv om det for eksempel er høyst interessant å høre hvordan Brandy Norwood, en av verdens mestselgende kvinnelige artister, etter åtte års fravær posisjonerer seg i en sjanger i stadig utvikling, presser noe rent menneskelig seg forbi. Fra åpningen, der hun vel parafraserer sitt idol og sin «gudmor» Whitney Houston med negativt fortegn i linja «I ain’t saving all my love» og til avslutningen i «Bye BiPolar», er det som står fremst heller: Så mye dumt vi gjør, så uheldig man kan være, så mye tristhet man kan leve under, så lite rent livet er, så mye styrke man må mobilisere for å komme seg gjennom – og så mye tilgivelse man trenger, også fra seg selv.
