Anmeldelse

Hovedpersonen i Kinderwhore, Charlotte, er en ung jente som har hatt en ekstremt røff oppvekst, med overgrep, dop og påfølgende institusjonalisering og fremmedgjøring. Hun vokser opp med enn rusavhengig mor, og en rekke «fedre» som forsvinner like raskt som de kommer. Hun opplever også å bli misbrukt seksuelt av en av «fedrene» over lang tid.

Det som er romanens største styrke er hvor langt vi dras inn i Charlottes mentale liv gjennom slående bilder og presise, originale, formuleringer. Det er som om boka er skrevet fordi det er tvingende nødvendig for forfatteren. Den sitter som et skudd.

Fremmedgjøringens bilder

Språket blir et redskap for å overleve, for det er gjennom å beskrive hva som skjer, ting blir klart for Charlotte. Gjennom språket kan hun ta kontroll over fortiden, men også det som skjer nå – og det som kan komme til å skje. Charlotte overlever gjennom å skape bilder som transformerer virkeligheten til noe hun kan fortelle om med egne ord.

De vonde følelsene eksternaliseres, de plasseres blant annet i to dukker: «Redd og Lei seg lå i boksen, men de krafset under senga mi.» Det vonde transformeres til et teknisk anliggende­ når det hele blir overveldende. «Jeg husker første gang jeg prøvde å skru av hjertet mitt.»

Smertelige valg

Charlotte redigerer sine ­erfaringer og sin kropp som man klipper en film, noe som naturlig nok fører til at de umiddelbare følelsene legges under lokk. «Hullemaskinen» kaller hun metoden. «Hullemaskinen klipper biter av tida ut av minnet, og jeg sitter igjen med en kalender hvor ting er borte. (…) Noen ganger klipper den et hull i «jeg». Og det blåser kald vind gjennom hullene.»

Charlotte forsøker også å komme lidelsen i forkjøpet. Hun inviterer til sex uten å nyte det, men har kontroll siden hun selv har tatt initiativet. Når hun ikke har et valg, spiller hun rollen som Dukken, men når hun selv bestemmer er hun Maskinen. «Smerte er et valg, sa jeg til meg selv.»

Grusom skjønnhet

Når Charlotte går inn i rusmisbruk, prostitusjon og hva mer er, blir språket mer og mer skjerpet. Det menneskelige­ forfall knyttes sammen med språklig og billedmessig overskudd, som nærmer seg skjønnhet.­ «En gang så jeg en dame hvor ansiktet så ut som det var lappet sammen på nytt av blåmerker, det var vridd av hevelser, det var satt sammen på nytt. Noen hadde satt merker på henne som gikk dypere enn et smykke.»

Det hele ender i et kullsort mørke, før det lysner mot slutten. Det er faktisk litteraturen, det å skrive, som ser ut til å kanskje redde hovedpersonen. Etter hvert bestemmer Charlotte seg nemlig for å «skrive mer og skreve mindre», som hun formulerer det.

Maleren Francis Bacon sa en gang, da han ble spurt om hva han ville formidle med maleriene, at han ville koble seg direkte til nervesystemet til betrakteren. Det samme gjør Fonns bok.

Lys og mørke

Fonns roman gjør sterkt inntrykk, men det er ikke bare fordi det er en traumatisk historie som formidles, men fordi form og inn­hold er flettet så tett sammen. Alt virker eksistensielt nødvendig. Og så er det dette ­menneskelige mørket i boka, da, som borer dypt i leseren. Det skal ganske mye til for at en bok virkelig trekker meg ned i menneskelivets kjeller som Kinderwhore gjør det. Det gjør vondt, men siden språket er så fininnstilt og tett på Charlottes sjelsliv, er dysterheten også rensende. Det blir både ­vakkert og forferdelig.

I likhet med Stig Sæterbakkens bøker gir det en følelse av vergeløshet å lese Kjos Fonn, en opplevelse av å ikke kunne beskytte meg mot det menneskelige dypet jeg inviteres inn i, som forsterker inntrykket av at noe står på spill.

Maria Kjos Fonn må aldri slutte å skrive.