Anmeldelse

Det er ikke duket for noe stort drama. I Kristin Auestad Danielsens rykende ferske skuespill er det mylderet av de tilsynelatende små valgene man tar i hverdagen, som setter sine spor.

Vår vesle handler om Mari som nettopp har tatt en mastergrad i Stockholm. Nå har hun flyttet tilbake til foreldrene og hjembygda. Hun er utmattet uten at noen egentlig vet hvorfor. Foreldrene er fortvilte. De synes det er vanskelig å skulle forholde seg til den voksne datteren sin, hun har blitt en annen, en de ikke kjenner igjen.

Valgfrihet

Det ligger en gåte til grunn for stykket, som driver handlingen fremover og hekter interessen vår på: Hvem er egentlig Mari, hva plager henne? Kaia Varjord spiller henne overbevisende introvert, innbitt og gåtefull på samme tid. Hun skjuler noen arr i sjelen vi bare så vidt kan ane rekkevidden av. I små glimt får vi vite om livet i Stockholm, om kjæresten hun ikke lenger orker å se, og aborten hun sliter med å leve videre med.

På terskelen til voksenlivet er det som om hun allerede har resignert og er bitter over hvordan livet ble. Mari har hatt frihet til å reise, studere og gjøre hva hun vil, men med friheten kommer også konsekvensene av valgene man har tatt. Her peiler Danielsens dramatikk inn på et viktig spor: Hva gjør havet av valgmuligheter med oss? Eksistensfilosofien hevder at det moderne mennesket er dømt til frihet. Vi er ikke lenger styrt av religion eller tradisjon i like stor grad som før, og må stake vår egen kurs. Men kanskje kan friheten også føles som et himmelropende ansvar som gir indre usikkerhet.

LES OGSÅ: Med Toralv Maurstads Peer opphører skillet mellom skuespiller og karakter.

I løse lufta

Slik friheten trenger rammer, fungerer også teaterstykket best når skuespillerne må trenge seg sammen innenfor rammene til en liten, rød folkevogn. Med et kamera festet til frontruta, blir det som filmes inne i bilen blåst opp på scenens bakvegg. Det skaper en intimitet som kler teksten. For Danielsen dramatikk er også en utforskning av nære relasjoner, og de skjøre skillelinjene mellom oss. Hvordan vi kan trykke noen ned eller løfte hverandre opp.

Til tross for øyeblikk og situasjonskomikk det svinger av, oppleves teaterstykket likevel uforløst. Her klarer man ikke helt å etablere en scenisk situasjon teksten kan springe ut fra. For ord oppstår ikke av seg selv. Det eksisterer en sammenheng og et spenningsforhold mellom ord og bevegelse på en scene, mellom det verbale og det visuelle. Regiens oppgave er å få frem betydning og konsekvens av ordet. Her blir ordene hengende litt i løse lufta.

Utenom scenene inne i folkevogna, står skuespillerne ofte i frontalt spill og henvender seg direkte til publikum. Det føles tidvis mer som høytlesning enn teater. Som regel blir romaner gjort om til skuespill, denne gangen er det motsatt.

LES OGSÅ: Tung tids tale er effektivt politisk teater.

Heller boka

I etterkant av premieren, kommer Kristin Auestad Danielsens bok som er basert på stykket ut. I teatersalen trigges nysgjerrigheten til å ville lese boka mer enn ønsket om å anbefale forestillingen.