Rop om hjelp
Tung tids tale har blitt teater som river i hjerterota og setter seg som en klump i magen.
Olaug Nilssens evne til å se det komiske i det tragiske gir en friskhet til fortellingen, som er ytterligere forsterket i sceneversjonen, skriver vår anmelder. På bildet er Julie Moe Sandø fra forestillingen.
Riksteatret
Det er vondt å se på. Når Olaug Nilssens bok om å leve med et autistisk barn tar veien til teaterscenen, kjenner du det i hele kroppen. Skuespilleren vrir seg, hyler, knurrer og slår så hardt at lyden smeller mellom seteradene – i rollen som Daniel. Gutten som var et helt normalt barn, frem til han var tre år. Så begynner regresjonen. Språket går i oppløsning og en stadig mer utagerende og uforståelig oppførsel tar over.
Det er gjort få dramaturgiske sprang bort fra den prisbelønte boken. Nilssens tekst egner seg godt for scenen, og i hendene på regissør Marit Moum Aune får de rå og ærlige hverdagsskildringene ytterligere slagkraft. Regien tør å dvele ved ubehaget i scener som til tider føles som de aldri tar slutt. Fra lange basketak mellom mor og sønn, til møysommelig lokking for å få på Daniel gummistøvlene. Aune får publikum til å vri seg i stolen, og gir oss et aldri så lite snev av den utmattelsen og avmaktsfølelsen en slik livssituasjon byr på.
Hjelp hverandre
Bestill abonnement her
KJØP
