Oversette kvinner imponerer til tross for slapp kuratering

Når vi tenker på surrealisme er det som regel Salvador Dalí, René Magritte og André Breton tenker på. Den mannsdominerte grupperingen var en av de mest dominerende i de forrige århundre og påvirker fortsatt nye generasjoner idag. Med sitt fokus på spontane assosiasjoner, visuelt slående symbolikk, drømmer og begjærsliv er det ikke så vanskelig å forstå at surrealisme fortsatt appellerer. Den ligger tross alt ganske tett på alt som kverner under overflaten hos de fleste av oss.

Kvinnene som var tilknyttet bevegelsen har likevel havnet i annen rekke i kunsthistorien, men de har tidvis både mer interessante og sterkere billeduniverser å by på enn mannfolka. På denne utstillingen får vi stifte bekjentskap med de fleste av dem.

LES OGSÅ: Käthe Kollwitz' verdighet­ kompenserer for en selvopptatt Munch

Mangfoldig skjønnhetsbegrep

De mest kjente verkene er signert meksikanske Frida Kahlo, som alltid mytologiserer seg selv med utgangspunkt i hennes kjærlighetsliv og sviktende kropp (hun ble utsatt for en ulykke tidlig i livet som medførte store helseplager hele livet). I det mest slående verket viser Kahlo seg selv som en sønderskutt hjort og blander tradisjoner som sjelden har berøring med hverandre: Hjorten, som var et sagndyr for aztekerne, kobles med den kristne helgenen San Sebastian, som ofte portretteres med gjennomboret av piler. Hun leker seg med kjønnsidentitet og forholdet mellom personlig skjebne og kunsthistorie i et visuelt sterkt og særegent billedspråk.

Meret Oppenheim pelskledde kopp fra 1936, som kombinerer borgerlige ritualer og vemmelse, er kjent for en del. På denne utstillingen presenteres vi for ukjente malerier av henne, deriblant Noen av skjønnhetens mange ansikter (1941), hvor en kvinne har fått erstattet hodet med en broget forsamling av symboler: Et hus, noen skyer, en trestubbe, en engel, et skogholt, en takrenne og et kjøretøy med hjul m. m. Hun erstatter den banale skjønnheten med et viltert mangfold som ikke tar seg låse til hverken mannens begjær eller kvinnens eget speilbilde. Oppenheims maleri gir dermed uttrykk for noe som opptar mange av kunstnerne på utstillingen, nemlig hvordan skjønnhet er mer forståelig og sannferdig om den har rom for assosiasjoner og uregjerlig begjær.

LES OGSÅ: Henrik Kleppe Worm-Müllers malerier av sin døde far viser en inderlighet og oppriktighet som er sjelden vare i samtidskunsten

Toyen skaper ambivalente spenninger mellom dyr og kvinne. 

(Foto: The Roger-Viollet Photoagency © VG Bild-Kunst, Bonn 2020)

Avvik best

Tsjekkiske Toyen, eller Marie Čermínová som hun egentlig het, fletter det nakne kvinnelegemet sammen med dyreriket i Skammen (1966), hvor vi ser en ansiktsløse kvinnefigur i ferd med å forvandles til en tiger tre frem fra en mørk døråpning. Midt på tigerlåret dukker imidlertid en åpen kvinnemunn med leppestift opp: Den temmede skjønnheten bryter gjennom det animalske og skaper visuelle spenninger i hele figuren og kanskje også våre tanker om hva kvinner og dyr er. Den mest iøyenfallende kampen mellom mannens blikk og kvinnekroppens selvstendighet finner vi likevel hos Leonor Fini, som blander surrealistiske impulser med elementer fra italiensk renessanse og barokkunst. I Kvinne sittende på en naken mann (1942) ser vi en kvinne i egne tanker med en slumrende herremann som sittemøbel.

Det er i det hele tatt de kunstnerne som avviker mest fra den gjengse surrealismen som er mest fascinerende. Ithell Colquhoun, den pussigste av dem, ble aldri helt ble akseptert i det gode selskap på grunn av sin interesse for det okkulte, men står likevel bak fantastiske verk som Bitre avgrunner (1939). Igjen er det en problematisering av kvinnekroppen som står på agendaen, men Colquhoun frakter oss tettere på død og kroppens oppløsning. Hun lager et slags memento mori, et «husk døden», for kvinnen vi ser er helt gjennomsiktig og vokst over i naturens mineralrike og planteliv.

LES OGSÅ: Det er stusselig å lese ei illustrert bok om Frida Kahlo uten å se et eneste bilde av noe hun har laget

Greta Knutsons Uten tittel (interiør med grantrær) skaper interessante gnisninger mellom hverdag og surrealismens symbolutgydninger. (Foto: Kjetil Røed)

Tekkelig kuratering

Et annet høydepunkt er Greta Knutsons Uten tittel (interiør med grantrær) (udatert, 1970-tallet) som viser en ganske alminnelig stue i juletiden, med et innlagt felt – et slags glassbur, kan det se ut som – hvor normaliteten brytes av av de mest bisarre opptrinn. En kjempemessig sommerfugl akkompagneres av en transparant nonne og mer abstrakte figurasjoner. Jeg elsker denne gnisningen mellom en høytid vi alle kan kjenne oss igjen og de surrealistiske symbolutgydningene, for er det ikke slik at den drømmeverden surrealistene var så glad i er ganske tett på oss alle, tross alt? Det er jo bare å ta seg en liten lur så svermer de merkeligste symboler opp.

Utstillingen er med andre ord en fin opplevelse, og om vi hever blikket litt inngår den i en sterk tendens fra de siste årene: utstillinger som skal rehabilitere kvinners plass i kunsthistorien. Det er en nødvendig øvelse, ingen tvil om det, men det er likevel et noe tynt kuratorisk konsept å samle kunstnere bare fordi de er «glemte» eller oversette kvinner. Det er noe tvungent politisk korrekt over dette grepet som med så stor selvfølgelighet demonstrerer «det riktige» i en tid som preges av nyvunnet anerkjennelse av undertrykte og minoriteter at selve kunsten noen ganger kan havne i andre rekke. Jeg skulle ønske at kuratorene hadde gått tettere på selve verkene, trukket sterkere tråder mellom dem, for det brenner under overflaten på et vis som utfordrer den tekkelige og korrekte innrammingen. Jeg antar at disse damene ville likt best å bli vist fordi de laget interessant kunst, ikke først og fremst fordi de var damer.

---

Fantastiske Kvinder – surreelle verdener

• Kunstutstilling på Louisiana – museum for moderne kunst
• Humlebæk, Danmark
• 25. juli–8. november

---