Käthe Kollwitz' verdighet kompenserer for en selvopptatt Munch
Både Kollwitz og Munch øver på å forholde seg til døden.
HELLIG: Ofte berører hun noe hellig, om ikke i en religiøs, så i en dypt humanistisk forstand. Ansiktene til de døde lyser opp med en verdighet som stråler ut fra de døde kroppene, skriver Kjetil Røed om Kate Kollwitz som stilles ut sammen med Edvard Munch.
Død og arbeidsfolks slit dukker stadig opp hos både Edvard Munch (1863–1944) og Käthe Kollwitz (1867–1945), som stilles ut sammen for første gang på denne sobre og enkle utstillingen. De kryssbelyser hverandres synsvinkler på disse temaene, speiler hverandre, slik at både forskjeller og likheter kommer til syne. I fokuseringen på grunnleggende livsbetingelser skjæres også ting kjapt til beinet hos begge, for vi har alle bruk for å forsone oss med døden og sympatisere med fattigfolk om vi skal leve godt med andre og oss selv.
Men hvordan skjer det, egentlig? Kan det i det hele tatt skje gjennom kunsten? Og hvordan går de i så fall frem?
ANMELDELSE: Amazing Grace er et mirakel av en film
Bestill abonnement her
KJØP