Nedenfra-blikket

For noen år siden var jeg i Berlin og besøkte for første gang Bonhoeffer Haus der den tyske teologen og motstandsmannen Dietrich hadde sin base hjemme hos foreldrene sine. For en som har hatt stor glede av Bonhoeffers teologi og spiritualitet, var det en sterk opplevelse å få være i hans arbeidsværelse, der deler av hans teologiske skrifter ble til, og der han faktisk ­befant seg den dagen han ble arrestert, ­mistenkt for konspiratorisk virksomhet mot Hitler. Samtidig har det også vært viktig for meg å møte litteratur og perspektiver som problematiserer at Bonhoeffer er en som bør etterfølges av alle og enhver.

Motstand

Den amerikanske, lutherske teologen­ og spiritualitetsforskeren Lisa E. Dahills bok Reading from the Underside of Selfhood fra 2009 er en studie av Bonhoeffers spiritualitet lest i lys av feministiske teorier om overgreps­utsattes psykologiske og åndelige utvikling. Dahill ­benytter den feministiske teorien til å kritisere deler av Bonhoeffers spiritualitet samtidig som hun viser hvordan hans bidrag har noe å tilføre en spiritualitet også for den som lever «on the underside of selfhood», som hun uttrykker det. Her er en kortversjon av en fortelling fra boka:

Shirley er en skarp, sjarmerende dame i seksti­årene. Hun er student på et sommerkurs om Dietrich Bonhoeffers teologi, der foreleseren fokuserer på hvordan Bonhoeffer understreket viktigheten av å gi seg selv for den andre, av å elske den andre i stedet for seg selv, av å elske sine fiender. Etter forelesningen går Shirley frem til foreleseren og sier: Dersom jeg hadde hørt denne teologien for 30 år siden, ville jeg vært død nå! Shirley hadde levd med en ektefelle som mishandlet henne, og en kveld kom han full og rasende hjem og forsøkte å kvele henne. Shirley kan enda huske hvordan hun plutselig skjønte at han kom til å drepe henne om hun ikke gjorde motstand. Hun var oppdratt i et kristent konservativt hjem der hun hadde fått høre at hun skulle adlyde mannlige autoriteter, og i særdeleshet sin ektemann. I ettertid er hun glad for at ikke Bonhoeffers teologi lå lengst fremme i hodet der og da. For «Shirley valgte å ikke la fienden 'gripe' henne» og mobiliserte i stedet alle sine krefter for å komme løs. Så løp hun for livet.

Fordype hverandre

For meg ble Dahills studie en øye­åpner for kontekst når teologiske posisjoner og praksiser skal etableres, og ikke minst i forhold til forkynnelse. Dahill viser hvordan ­Bonhoeffers perspektiv var preget av hans tilhørighet til overklassen i Berlin og av hans egen identitet og kontekst som hvit, mannlig, begavet akademiker. Han befant seg altså i en patriarkalsk og privilegert kontekst, noe han selv trolig ikke var særlig bevisst på. Han hadde gjennom hele livet fått ta nok plass og hadde trolig et ego som hadde fått mer enn nok næring. Han trengte å øve seg på å gi seg selv for den andre. Men hva skjer når en slik teologi og spiritualitet blir generalisert til å gjelde for alle?

I sin lesning av Bonhoeffer bytter Dahill om på hans begrep ’self’ og ’other’. Hun argumenterer på en overbevisende måte for at når det for en person som Bonhoeffer i sin privilegerte posisjon kunne være livgivende å øve seg på å gi seg selv for den andre, å dempe sitt ego, så ville det for en person som lever på undersiden av selvet være tilsvarende livgivende å anerkjenne og ivareta seg selv. Dahill utfolder dette ved bruk av begrepene selvbevissthet, selvforsvar og selv-investering. Dette er tre områder hvor feministisk teori og Bonhoeffers spiritualitet om selvet kan fordype hverandre i et fruktbart møte.

Kroppslig selvbevissthet

Den som lever «på undersiden av selvet», har blitt vant til å nedtone sin egen selvbevissthet for å ivareta andres behov eller for å lytte seg inn på overgriperens lynne. Dahill understreker for eksempel viktigheten av å ta vare på egen kropp og kroppslige behov som mat, søvn, lek og nærhet. Dette er en helt grunnleggende åndelig praksis for den som er vant til at hennes kropp og hennes behov ikke betyr noe, og at andre har råderett over dem: «Å vie oppmerksomhet til sin egen kropp blir en form for bønn; en måte å vie oppmerksomhet til den Ene hvis kropp og blod til fulle metter hver eneste celle av disippelens fysiske væren».

En slik øvelse i kroppslig selvbevissthet blir, ifølge Dahill, en form for bønn, ikke minst for den som trenger å øve opp evnen til å gjøre nettopp det. En slik praksis kan også være en måte å vie oppmerksomhet til Kristus som fysisk gir seg selv i brødet og vinen. Her finner Dahill inspirasjon i Bonhoeffers natt­verdsteologi og videre også i hans Luther-inspirerte betoning av pro me, for meg. For, som hun skriver, den som opplever seg som et «ikke-selv», og som alltid gir seg selv for «den ­andre», eller endatil blir holdt i grep av den andre, er Jesus den ene, som frivillig gir seg selv for meg: «Men for dem som allerede er 'den andre', hvis liv er uttømt for mange, sørger Jesus – som den ene for de andre – for håndgripelig tilgang til en Gud som dermed er for meg».

Selvforsvar

Dahill viser også at Bonhoeffer, og særlig i boka Et liv i fellesskap (Gemeinsames Leben), betoner betydningen av grenser i relasjoner og fellesskap. Dette er en gave til dem som utsettes for andres grenseløshet. I følge henne, gir Bonhoeffers deltakelse i konspirasjonen mot Hitler legitimitet og inspirasjon til sann motstand, til selvforsvar. Enten det handler om en tyrann som ønsker å legge verden for sine føtter, en som overskrider grenser i kirkelig sammenheng, eller en som mangler respekt for andres grenser innenfor hjemmets fire vegger.

Det å kunne investere seg selv (selv-investering) i verden i frihet på en fruktbar måte er en utfordring for den som har vært utsatt for andres grenseløshet eller overgrep av ulike slag. Bonhoeffer var i utgangspunktet skeptisk til et slikt fokus på selvet. I likhet med mye av den kristne tradisjonen var selvet og egoet for ham noe som i første rekke skulle tilbakevises og bekjempes, ikke investeres i. I 1941 skriver likevel Bonhoeffer om «uselvisk kjærlighet til seg selv» («selfless self-love») til Eberhard Bethge, som han fryktet var i ferd med å kollapse på grunn av det formidable presset.

Nedenfra-blikket

Videre var han og Eberhard som konspirasjonsmedlemmer nå ikke lenger plassert blant de privilegerte, men blant de truede og marginaliserte – en perspektiv­endring som meget vel kan ha tillatt ham å gjenkjenne den omveltende viktigheten av ­eksplisitt å hevde ivaretakelse av selvet. Denne bevegelsen mot undersiden, som han i 1942 kaller det ­'usammenlignbare … blikket nedenfra', omformer hans tankegang på avgjørende måter.

Dahill påpeker her at det neppe er noen tilfeldighet at Bonhoeffer først mot slutten av sitt liv, når hans deltakelse i motstandsbevegelsen mot Hitler førte til et ubeskrivelig press for alle involverte, for første gang begynte å tale positivt om «kjærlighet til seg selv». For, som hun skriver: «Men for dem som allerede lever på undersiden av selvet, er muligens det å investere i seg selv og sitt eget liv det mest radikale og frimodige aspektet som finnes i det å skulle følge Jesus Kristus». Her ser vi glimt av dette nedenfra-blikket som også endrer og videreutvikler Bonhoeffers spiritualitet om selvet. Det kan være et viktig hermeneutisk perspektiv å ta med inn i lesningen både av Bonhoeffer og andre teologer som skriver fra en (for det meste) privilegert posisjon.

Tone Stangeland Kaufman er første­amanuensis i praktisk teologi ved MF ­vitenskapelig høyskole