Anmeldelser

Når mennesket vil vera Gud

Frå sin stad tidleg på 1800-talet såg Mary Shelley inn i det vi i dag diskuterer om genmodifisering og bioteknologi. Forfattaren av klassikaren Frankenstein har no fått ein framifrå biografi.

Det er i år 200 år sidan ein anonym engelsk­ forfattar gav ut ein roman som sjokkerte si samtid og som framleis kjem ut i nye opplag over heile verda: Frankenstein; or The Modern Prometheus. Mary Shelleys Frankenstein er ein klassikar, og ikkje minst har dei mange filma­tiseringane gjort det skremmande ­monsteret til eit felles referanse­punkt på line med den jødiske Golem-skapnaden. I litteraturhistoriske framstillingar blir romanen ofte nemnt som den fyrste science-fiction-romanen eller som den fremste grøssar-romanen. Eg les han som eit visjonært skrift.

Men kven var eigentleg forfattaren av romanen om Frankenstein og hans monster?

Litterær stjerne

Mary Shelley var kona til ­poeten Percy Bysshe Shelley. Forfattarnamnet kom etter kvart med på framsidene av dei tallause utgåvene, og for mange er namnet hennar ikkje knytt til anna enn denne «grøssaren». I heimlandet vart ho rett nok ei slags litterær stjerne, men vanskeleg å forstå og halda fast i ei biografisk ramme. Vi misser synet av henne like lett som Frankensteins monster brått for­svinn over fjell og isbrear.

Minnar om vår tid

Dette er utgangspunktet for Fiona Sampsons biografi In Search of Mary Shelley, The Girl Who Wrote Frankenstein. Lat det straks vera sagt at Fiona Sampson, som er godt etablert blant dei fremste av Englands poetar, har skrive ein av dei mest interessante forfattarbiografiane eg nokon gong har lese. Her er det eit kvinneportrett som både imponerer og som fører lesaren tett inn mot eit grunnlærd, djervt og kjenslevart menneske. Samtidig er biografien også mykje meir enn portrettet av Mary Shelley. Han er òg ei skildring av ein periode i engelsk åndsliv før dronning Victorias tid som på mange måtar minnar om vår eiga tid. Det handlar om åtak på kristendomen, forsvar for ateisme, seksuell eksperimentering med blant anna trekantsex, tru på vitskap, oppdagingar og tekniske revolusjonar.

Brutalitet og kjærleik

Engelsk romantikk er sanneleg mykje meir enn vakre natur- og sjele­skildringar. Det kjem ikkje minst fram i Fiona Sampsons biografi kor brutalt egoistisk Percy Shelley oppførte seg både mot kona si og andre som kom inn i hans krins. Han trudde på fri sex, fyrst og fremst for seg sjølv, og praktiserte dette samstundes som han igjen og igjen gjorde Mary gravid. Av borna ho fødde, overlevde berre eitt. Det er gripande korleis ho heldt fast ved kjærleiken til denne mannen ho forelska seg i som sekstenåring, og var tru mot i sin lange enke­stand etter at Percy døydde som ung mann.

Mary Shelley var fødd inn i ein intellektuell familie der båe foreldra var blant si tids leiande­ litteratar og politiske filosofar. Mora, den feministiske forfattaren Mary Wollstonecraft, døydde like etter at dottera vart fødd i 1797 og saman med halvsystera Fanny vart Shelley oppdratt av faren, anarkisten William Godwin.

Ei ungjente

Det er forbløffande kor ung Mary Shelley var då ho skreiv debutromanen. Etter det Fiona Sampson fortel i biografien, var Shelley­ berre «ein jentunge» på 18–19 år då ho byrja å skriva boka. Percy og Mary var i Sveits saman med venen lord Byron som var blitt sambuar med Marys halvsyster. Det var ein ungdomsgjeng som møttest i Sveits og det skal ha vore eit påfunn av lord Byron at dei alle skulle skriva sine «spøkjelseshistorier».

Etter å ha levd med Fiona Sampsons biografi i lengre tid, også med ei reise til England for å høyra hennar forelesing i The British Library om Mary Shelley, las eg romanen på nytt. Eg skal vedgå at eg ikkje før no fatta kor aktuell denne romanen er. På sitt vis er Mary Shelleys Frankenstein nærmast «profetisk» om ei tid vi i våre dagar sit djupt inne i.

Ein ny menneskeart

For medan dei andre ungdomane skreiv på sine spøkjelseshistorier, byrja Mary Shelley på ein roman om mennesket som vil overta Guds plass i skaparverket. Om mennesket som vil skapa liv og ein ny og meir fullkomen menneskeart. Frå sin stad tidleg på 1800-talet ser ho inn i det vi i dag diskuterer om genmodifisering og bioteknologi; fysiske og kjemiske inngrep for å endra menneskets eigenskapar. I si ideologiske utgåve er dette kalla transhumanisme og byggjer mellom anna på den britiske biologen Julian Huxleys idear i eit essay ved same namn.

Humanisme og ateisme

Den krinsen av romantikarar som den unge Mary Shelley tilhøyrde, var oppteken av naturfilosofi og politisk filosofi og ubunden av religion og grenser. Livssynsmessig stod dei nær det vi i dag med eit uklårt omgrep kallar humanisme, poeten Shelley skreiv jamvel eit forsvarsskrift for ateismen.

Når tenåringsjenta Mary Shelley skriv Frankenstein; or, The Modern Prometheus, er det altså ikkje ut frå eit kristent menneskesyn ho skapar dette skremmebiletet på resultatet av menneskets tukling med skaparverket. Undertittelen med Prometheus viser til titanen i gresk mytologi som skapar menneske på nærmast mekanisk vis. Romanen kan lesast på fleire plan, men utan tvil er eit hovudtema hybris, og monsteret som dr. Frankensteins hybris har skapt, såg ho som i ein visjon: Eit menneskeskapt nytt og større menneskeliknande vesen, resultatet av ei sortering av menneskestoff, som trugar med å utrydda mennesket som art slik vi kjenner det.

Konsekvensane

Dét er romanens «bodskap», slik eg les han. Samansett av brev og dagbok­notat er dette ein stramt komponert roman som framleis verkar effektiv og vital. Men Mary Shelley hadde ikkje vore så stor som roman­forfattar om ho ikkje hadde gått djupare inn i dei problemstillingane ho reiser om konsekvensane av å gripa inn i livsmysteriet og skaparverket.

Ho maktar jamvel å dreia perspektivet over til ei form for medliding med monsteret som vender seg til sin skapar, vitskapsmannen, og tryglar om empati: Monsteret er jo utan skuld i at det vart som det vart. I staden flyktar Frankenstein frå sitt skaparverk, som igjen hemnar seg blodig på vitskapsmannens ætt og art – og utløyser Frankensteins jakt for å drepa det ­vesenet han skapte.

Irreversibelt?

Vi får ikkje vita om monsteret døyr i isøydet, og dermed vert vi stilt overfor det spørsmålet som vår tids transhumanistar vert konfronterte med: Er ikkje ei teknologisk endring av mennesket irreversibel? Korleis kan ein vita om det er vår eigen undergang vi er i ferd med å eksperimentera fram?

Fiona Sampson har skrive ein gripande og fascinerande biografi om Frankensteins ­skapar. Ungjenta og den vaksne kvinna Mary Shelley heldt fast ved ei tru på kjærleiken og menneske­verdet trass i eit miljø der alle verdiar var under debatt og trass i personlege opplevingar av svik og endelaust mykje sorg.

Les mer om mer disse temaene:

Knut Ødegård

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser