Lys og skygger

Det vakte mye oppstuss i september da det kom fram at manusforfatter Nikolaj Frobenius hadde­ trukket seg fra filmprosjektet Mordene i Kongo. For Frobenius var problemet at han ikke ville skrive en heltehistorie.

Blood Diamond

Frobenius selv utga i stedet romanen Kongo­notatene, hvor en fiksjonalisert versjon av forfatteren reiser til Kongo for å skrive filmmanus om drapssaken.

Fortelleren tæres av oppgaven: Skape en «tydelig» og bred filmfortelling av skjebnene til Tjost­olv Moland og Joshua French:

«Karakterene oppførte seg ikke logisk, de utførte handlinger ingen normale mennesker ville ha gjort. Livsfarlige, uforståelige greier. De snakket om seg selv som helter. Angret ingenting.»

Bokens blanding av fakta og fiksjon problematiserer alle vridningene av sannheten som har oppstått i Kongo-saken. Det er umulig å lage en heltehistorie, umulig å forholde seg til fakta. De fengslede nordmennene ­ønsker seg noe à la actionfilmen Blood Diamond (2006) med Leonardo DiCaprio. Det påvirker hvordan de forteller sin historie.

LES OGSÅ: Når ikke engang historikerne kan garantere historisk korrekthet, hvordan i all verden skal en stakkars regissør gjøre det da, spør filmviter.

Sanneste, ærligste

Men har Mordene i Kongo blitt en en­sidig heltehistorie? En «tydelig» fortelling som skaper identifikasjon? Er den en sannferdig ­beretning med nye opplysninger som dreier ved vår oppfattelse av saken?

Nei, her er verken heroisering eller harde endringer av fakta. Skuespiller, manuskonsulent og medprodusent Aksel Hennie har vært særlig opptatt at det som fortelles har dekning i virkeligheten. Han fikk lavere hårlinje ved hjelp av Botox, flyttet på ­tennene sine og gikk ned 16 kilo for å gestalte Joshua French. Han snakker helt likt som sitt forelegg, bruker de samme ordene.

«Jeg har vært 100 prosent sannhetssøkende», sa han på filmens pressekonferanse. «I filmen ville vi tegne det sanneste, ærligste og grundigste bildet av menneskene og situasjonene de er i».

Skygger

Som filmisk verk er Mordene i Kongo tidvis briljant. Regissør Marius Holst har fin­slepet sin rolige og selvsikre fortellerstil med glidende overganger­ mellom spenning og poesi. John Andreas Andersens foto er utsøkt, med forseggjort lyssetting der skyggene formelig leker med rollefigurenes ansikter.

De afrikanske tablåene er både realistiske og «episk storfilm»-vennlige. Filmen er medrivende selv om vi kjenner utfallet, den forholder seg til «sannheten» om hva som skjedde da Abedi ­Kasongo ble drept i jungelen, midt på natta ved å vise tre ulike­ hendelsesforløp, ikke uten en viss fortellerteknisk eleganse.

LES OGSÅ: Hvordan fortelles historien om den fatale bilturen i Kongo?

Sint ung mann

Mest av alt er Mordene i Kongo en Marius Holst-film, med et gjenkjennelig­ ledemotiv fra hele katalogen hans, sist i Kongen av Bastøy (2010): Ung, utilpass, ikke særlig verbal mann i trøbbel må hente hjelp i indre modning.

En innledende monolog om å være voldsmann og at Norge er et «soft» land setter tonen. Afrika er et bedre sted for menn av viss støpning, livet her er mer genuint, mer eventyrlig.

I Aksel Hennies tolkning fremstilles French som umoden og med begrenset evne – kanskje også vilje – til refleksjon. Som en eventyrlysten yngling som steller syke og forbarmer seg over de gamle. Som ikke tar omverdenen eller egen situasjon helt på alvor. Tjostolv Moland er mer gåtefull. Dette er Joshuas historie.

Modifisering

Regissør Marius Holst understreket at han måtte «bende Hennie», at det ikke er en dokumentar, men en dramaturgisk modifisering av virkeligheten. Frenchs dilemma er en slik tilpasning: Skal han si sannheten og muligens bryte sine maskuline æreskodekser for egen og for sitt «softe» hjemlands vinning?

Teamet har likefullt gjort enorm research. Regissør og skuespillere oppsøkte åsteder, fengsler og rettssaler i Kongo for å gjenskape dem i Sør-Afrika. Det har vært dialog med familiene til alle involverte (også drapsofferets) underveis. Replikker og situasjoner fra medias dekning og Frobenius’ bok er lett gjenkjennbare. Perspektivet er norsk, her er ingen interessante afrikanske rollefigurer eller kongolesiske synspunkter på de to drapsdømte nordmennene.

Begrenset

Filmens hovedsvakhet er manglende utforskning av hva som driver hovedpersonene. Eventyr? Penger? Ideologi?

Frobenius kom aldri til bunns i det i sin bok, det gjør vi ikke her heller. Publikum må bare godta at disse mennene er som de er.

Og når vi snakker om motivasjon: Mordene i Kongo er ingen «viktig» film, den rokker ikke ved sakskomplekset, slik enkelte anmeldere må ha forventet før de svingte slakteøksa i minuttene etter pressevisningen. Det internasjonale nedslagsfeltet er begrenset og filmen har heller ingen nasjonaltraumelindrende effekter, som årets 22. juli-historier på lerretet.

Den er en poetisk og virkelighetsnær, av og til dvelende storfilm om en utferdstrengt «eventyrers» modning. Ikke verst, egentlig, om den får et stort ­publikum.

Einar Aarvig