Mollerins bok om Mor Godhjerta viser at litteraturen virker i livet

I desember 1968, dette året som har blitt stående i den felles bevisstheta vår som et år for politiske opptøyer og protester, utga Jan Erik Vold diktsamlinga Mor Godhjertas glade versjon. Ja. Nå, så vidt over 50 år seinere, utgir Kaja Schjerven Mollerin ei lesning av denne boka.

Skal vi tro professor Jørgen Sejersted er Mor Godhjerta muligens den viktigste lyrikksamlinga fra norsk etterkrigstid. Allikevel, slik det gjerne er med litteraturen i dette lille landet, har ikke Volds bok blitt gitt noen grundig helhetlig lesning i den norske litteraturoffentligheta. Dette ønsker Mollerin å bøte på. Som tittelen Historien om Mor Godhjerta varsler, prøver Mollerins bok å nøste i denne bokas tilblivelse, historiske kontekst og, i noen grad, etterliv. Men også Mollerins egne møter med boka gjennom flere gjenlesninger preger innfallsvinkelen.

Livsbejaende lesning

Som Volds bok er livs­bejaende, så også Mollerins lesning. Boka hennes er skrevet av kjærlighet til litteraturens eksistensielle tenketumleplass. Mollerin sier at hun ville skrive om Mor Godhjerta fordi denne boka står for henne «som et lykkelig øyeblikk i norsk ­litteraturhistorie, der folkelighet, formfornyelse, sanselig åpenhet, moralsk nysgjerrighet og mild politisk radikalisme møtes». I stor grad fokuserer hun også på denne tida som nå er forgangen, og da særlig på Volds liv, brev og notatbøker fra da han arbeida med Mor Godhjerta.

Enkel og alvorlig

Denne tida var langt ifra bare lykkelig viser det seg: Et halvår før Vold nedkom med boka (hans egne ord), døde faren hans. Gjennomgående er Mollerins lesning prega av å vise det triste i det glade, det alvorlige og innsiktsfulle i det leikne og enkle. I Volds poesi finner Mollerin ei innstilling til livet som langt ifra bare er naiv, men også ytterst tenksom.

Historien om Mor Godhjerta har en stor styrke i hvordan Mollerin bruker Volds dikt til å gruble over livet og hvordan leve det. Tilsvarende imponerende er det at hun skriver så tilgjengelig og leser så åpent: Her er få forfengelige teoretiseringer.

Detaljenes betydning

En ikke ubetydelig del av Historien om Mor Godhjerta er via biografiske detaljer om Vold og diktenes ­tilblivelseshistorie. For som Mollerin påpeker, er Mor Godhjerta en påfallende intern bok, i den forstand at diktene skildrer Jan Eriks liv, er på fornavn med vennene hans – deriblant Dag (Solstad), Georg (Johannesen) og Kjell (Heggelund) – og heller ikke bryr seg med å presentere gatenavn eller større og mindre begivenheter. Dermed er det åpenbart at det å nøste i disse detaljene har noe for seg; debatten­ om virkelighetslitteratur er ikke relevant her. Med Volds dikt som linse henter Mollerin fram ei tidligere tid, et tidligere Oslo­byrom, men viser også at diktas privathet åpner opp for det allmenne. Et av Volds ­notater lyder for eksempel: «Far. Alle har en far. Hva vet man om sin far».

Samtidig vitner også dette om Volds innstilling: Han dikta om det umiddelbart tilgjengelige, det han kunne se – uten å ville vektlegge det symbolske. Men som Mollerin påpeker: Dette er ikke et enten–eller, også i den voldske overflata finnes mye dybde, i de nyenkle dikta hans finnes grundig tenkning.

Vold-som

Jeg liker hvordan Mollerin har innarbeida Volds privatarkiv og andre biografiske kilder. Det grundige noteapparatet, som kan være nyttig for framtidig Vold-resepsjon, forstyrrer ikke teksten underveis, og hvilke detaljer som er med og hvilke som er utelatt synes styrt av Mollerins lesning, heller enn omvendt.

Like fullt opplever jeg ikke at alle spørsmålene Mollerin stiller er like interessante. Der hvor detaljene i for stor grad blir brukt til å spore Volds intensjoner og egne beveggrunner, opplever jeg stedvis at Historien om Mor Godhjerta er på et smått kjedsommelig villspor. At lesninga i så stor grad finner svar hos Vold selv, gjør boka i overkant vold-som.

Å virke i livet

I bokas avsluttende kapittel skriver Mollerin: «For en leser i dag tjener ikke nødvendigvis de mange virkelighetsreferansene til å bringe virkeligheten utenfor boka nærmere … Det som var samtidshistorie, er blitt historie, og med det framstår diktsamlingen i større grad som et avrundet verk.»

Om jeg skal innvende noe mot Mollerin, så må det være at jeg gjerne skulle ha sett at denne innsikta hadde fått prege Historien om Mor Godhjerta i enda større grad. Som leser kunne Mollerin ha lagt mer vekt på Volds bok som sin egen helhet, sett fra avstanden de femti åra som har gått utgjør. Når jeg sier dette, er dette fordi de passasjene jeg selv har satt mest pris på, er de hvor Mollerin går tettest på virkninga dikta har fått for henne, i hennes liv. For det er i disse stedene hun virkelig får fram hvorfor litteratur er verdt å befatte seg med: Den virker i livet.