Selv med en eskalerende handelskrig mellom verdens to største økonomier, har det kinesiske kinomarkedet aldri vært viktigere for amerikansk filmproduksjon enn i 2018. I fjor satte det globale kinobesøket nye rekorder, trass i nedgang i billettsalg i USA og Canada. Årsaken er vekst i Kina, hvor en stadig større middelklasse krever stadig større og flere flersalskinoer. Landets sensurorgan slipper flere utenlandske filmer gjennom nåløyet, i 2019 er en av dem norske Troll – Kongens tale, som også omtales i dagens Vårt Land.
Kina-tilpasning
Hollywood vet å tilpasse seg slike svingninger, i dag lages det for eksempel ingen store superheltfilmer hvis innhold er i konflikt med kontrollmyndighetene i Kina. Og fenomenet er ikke nytt. Disney-filmen Mulan (1998) var en åpenlys flørt med det enorme markedet, og i Kina var Iron Man 3 (2013) utstyrt med scener med superstjernen Fan BingBing.
Dermed er det ingen overraskelse at drømmefabrikken nå har festet suksessromanen Crazy Rich Asians fra 2013 til lerretet. Filmen, med en rollebesetning kun bestående av skuespillere med asiatisk bakgrunn, begynner med et Napoleon-sitat: Kina sover, når hun våkner vil hun ryste verden. Det skjer symbolsk i åpningsscenen, i et tilbakeblikk til 1995: En kinesisk kvinne blir avvist i et britisk luksushotell og ender opp med å kjøpe det.
LES OGSÅ: Her er Vårt Land-kritikernes favoritter for 2018.
Spillteori og kjærlighet
I nåtid, i New York, stifter vi bekjentskap med Rachel Wu, kinesisk innvandrer i andregenerasjon, fra «enkle kår». En fraværende og voldelig far var fabrikkarbeider i hjemlandet, moren har slått seg opp som eiendomsmegler i Flushing, en Queens-bydel som huser en av Amerikas største «chinatowns». Hovedpersonens klassereise er enda større, hun briljerer som økonomiprofessor (spesialfelt: spillteori) ved renommerte NYU. Men den, klassereisen altså, skal bli brattere.
Rachel har nemlig vært kjæreste med den smukke Nick Young et års tid, uten å vite at han hører til Singapores kanskje rikeste familie. Vi skal visst ikke henge oss opp i at professoren er uinformert og har latt være å google sin nye flamme, poenget er at paret elsker hverandre over alt, og da har ikke penger og rikdom og status noen verdens ting å si. Eller?
Luksus
Når Nick tar med seg amerikansk-kinesisk kjæreste til sin konservative, rike og temmelig ubehøvlete kinesiske familie i Singapore er det duket for kulturkonflikter. Som i nesten alle romantiske komedier fra dette tiåret, skal det avholdes bryllup, og Rachel kastes inn i et dynasti med intriger, fiendtlighet og det hennes norskættede økonom-kollega Torstein Veblen ville kalt «prangende forbruk». Her er Louis Vutton, juveler, palasser, strykekvartetter, lilla kabrioleter, Dior, privatfly, plastiske operasjoner, en utstoppet tiger og et utdrikningslag som arrangeres på et hangarskip, med innleide kvinner som skal agere Miss Universe-kandidater. Og obligatoriske sveip innom bystatens gastronomi.
Suksess
Av Nicks slektninger beskyldes Rachel for å være en «banan», gul på utsiden, men hvit – amerikansk – inni. Siden dette er en hollywoodfilm, skal det vise seg at amerikanske verdier ikke er så dumme de heller. Crazy Rich Asians viser betydelig vilje til å diskutere asiatisk identitet i verden anno 2018.
Denne fargesterke kombinasjonen av overdådig luksus, kinesisk bevissthet og romantikk viste seg ekstrem suksessfull da Crazy Rich Asians hadde USA-premiere i sommer. Den er den best innbringende romantiske komedien på over ti år, toppet kinolistene i hele tre uker og nær 40 prosent av publikummet var amerikanere med asiatisk bakgrunn.
Vestlig
På papiret virker historien både materialistisk og kynisk, i hvertfall til «romantisk komedie» å være. Og ja, filmen har et beundrende blikk på luksusgjenstander og ikke-bærekraftig livsførsel som kan få det til å rykke i øyekroken på enhver middelkulturell skandinav. Samtidig er den velspilt og imponerende spekket med snertne detaljer. Den følger en velprøvd formel, er mer sentimental enn rå, men makter likefull å bringe noe fascinerende menneskelig til torgs. Takket være velbalansert skuespill, noen av rollefigurene har til og med en slags psykologisk dybde. Rikdommens gleder blir også noe nyansert.
At Crazy Rich Asians er en Hollywood-film som ser verden med vestlige øyne ble tydelig da den fikk kinesisk premiere i høst. Det «hjemlige» publikummet lot seg ikke fenge, og filmen ble tatt av plakaten etter åpningshelgen. Det skal bli interessant å se om den for lengst bebudede oppfølgeren vil forsøke å tilpasse seg det stadig viktigere kinesiske kinomarkedet.
