Film

Brysomt underholdende

Science fiction, romantikk, humor og spisse samfunnsanalyser går sømløst opp i en høyere enhet i Sorry to Bother You.

Nordcaliforniske Oakland er befolket av like mange svarte som hvite, har USAs tetteste konsentrasjon av kunstnere og er kjent for sine mange politiske aktivister. Byen har fostret villmarksforfatteren og sosialisten Jack London og svarte, politisk orienterte musikere som Sly Stone og Tupac Shakur. Den har vært et arnestested for afroamerikansk kultur; et avgjørende vestkyst-utgangspunkt for jazz, blues og hiphop.

Forrige gang byen dukket opp i på film, var det i åpningsscenen i Black Panther fra tidligere i år, en superheltfabel med suveren vilje til komplekse diskusjoner om rase, identitet, moral og politikk. Regien var ved det tredveårige stortalentet Ryan Coogler, født og oppvokst i byen.

Når det nå dukker opp en mange­farget og musikalsk debutfilm om arbeidsdeling, kapitalisme og utbytting, bør man dermed ikke lar seg overraske over at utgangspunktet er Oakland.

Arbeid, fremtid og død

Sorry to Bother You kan sorteres under «amerikansk, uavhengig film», produksjonsmåten/genren som var så definerende for noen tiår siden, men som TV-serier og superheltfilmer har gjort utrydningstruet i dag. Vi stifter bekjentskap med Cassius Green (uttales «Cash is green»), som sangertypisk nok er i penge- og boligknipe.

Åpningsscenen er et jobbintervju der hovedpersonen blir tatt i systematiske løgner, men likevel får jobben som telefonselger. Så følger en intim og fortrolig sekvens der han diskuterer døden med kjæresten. Hva skjer når du og alle du kjenner er borte? De to scenene favner et vell av sosiale og eksistensielle problemstillinger og det skal bli flere.

Vi befinner oss i et slags alternativt Oakland, i en nær fremtid eller parallell nåtid som reflekterer vår egen. Befolkningen ser på voldelig og ydmykende virkelighetsfjernsyn, de fattigste får tilbud om å bli en del av WorryFree, en ordning som huser og mater dem gratis, mot at de jobber gratis. Demonstranter som konfronterer bedriften er en del av hverdagen, men aktivismen synes fånyttes i en gjennomkapitalistisk verden med slaveri som en del av bunnlinja.

Den hvite stemmen

Cassius lykkes ikke først som telefonselger, men etter å ha mottatt råd om å snakke med «hvit stemme», for deretter å mestre teknikken til fulle stiger han i gradene. Hans nye talesett er ingen nasal parodi på hvite amerikanere à la Eddie Murphy, men lest inn av komikeren David Cross. Det er en stemme full av optimisme og privilegier, uten spor av de skuffelser og urettferdigheter som preger selv talemåten til amerikanske svarte, skal vi tro filmen.

Mens Cassius forfremmes til å selge WorryFree-slavearbeidere til multinasjonale foretak, protesterer hans gamle kolleger mot kummerlige vilkår. Hovedpersonen blir streikebryter og ufrivillig viralvideostjerne i en kostelig og smertefull scene som involverer en flyvende colaboks.

Vidsyn og lupe

Hvis handlingen høres i overkant merkelig ut, kan det forsikres (eller advares!) om at det bare er opptakten. For Sorry to Bother You skal bli både grotesk og fargesprakende i sin frenetiske blanding av science fiction, kjærlighetsdrama, svart komedie og sosial og politisk kommentar.

Rapperen og aktivisten Boots Riley har begitt seg ut på et svært djervt førsteprosjekt som filmskaper, og resultatet er imponerende rikt og mangefasettert, dets mange uventede sprang lander akkurat passe elegant. Hovedrollen spilles med nervøs handlekraft og trist kulhet av ubeskrevne Lakeith Stanfield.

Filmen kan fint regnes som et auteur-produkt; Riley har skrevet manus, regissert og står også bak filmens allestedsnærværende, drømmeaktige musikkspor.

De anarkistiske bestanddelene og den kapitalismekritiske problematikken balanseres utmerket med et manus som er – kanskje overraskende – velkomponert og uten tilfeldigheter. Det er morsomt, menneskelig og selvbevisst, kvaliteter man ikke nødvendigvis forbinder med åndsverk som tar for seg systembetingete konflikter, noe Sorry to bother you gjør med både vidsyn og lupe.

Radikale tendenser

Filmen er en både munter og dyster refleksjon av den vestlige verden i 2018, med et stadig tøffere arbeidsliv og økende kløft mellom fattige og rike. Den føles original og frisk, og har samtidig interessante krysningspunkter med den norske rapgruppa Karpe Diems Montebello-univers, Paul Beattys norgesaktuelle roman Jeg mot røkla og svenske Amatører, som gikk på kino tidligere i høst. Og sender ikke F-en i WorryFree-logoen tankene til en viss sosial mediegigant?

Slik blir Sorry to Bother You en både original og tidstypisk tendensroman, full av perspektiver, systemkritikk og menneskelighet, så radikal og full av overskudd at den nok bør sees flere ganger.

Einar Aarvig

anmeldelse@vl.no

Les mer om mer disse temaene:

Einar  Aarvig

Einar Aarvig

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Film