Livets risikofylte lengsel

Russisk spillegalskap er mistrøstelig kjent gjennom Tolstoj, Pusjkin og Dostojevskijs «rapporter» fra spillebordet. Det var på 1880-tallet, i dag er spillegalskapen fremdeles en rimelig sikker kilde til ruin, økonomisk og ekteskapelig. Men en opera? Ja, den sprenger seg forbi avisartikler og inn til følelsene, kjernen – i Spar Dame utsetter vi oss for et besatt menneskes villeste følelser, sinnsforvirrede tankene og flammende hallusinasjoner. Denne oppsetningen – vi kjenner det ikke så mye i følelsene, men den setter det seg i kroppen.

Ropes i stykker

De som mener det er viktig med svar, finner dem ikke her. Svarene unndrar seg press fra moralsk hold. Skulle det være noen trøst å hente, måtte det være at det tross alt er mer vanlig å leve enn å dø. For det er rammen her, livet som går sin daglige gang rundt trekantspillet – Hermanns hjerte og kropp som ropes i stykker mellom kjærligheten til penger og den kvinnen han elsker, og grevinnen som sitter på nøkkelen ut av misèren - tre skjebnesvangre kort. Det ender ikke bra.

Løper og løper

Dette skulle det bli bulder og operaskrik av, det gjør det ikke. Tsjaikovskij var en «myk» herre, musikken i Spar Dame er varm i blikket og omsorgsfull, slik blir den også spilt. Problemet her er en slags kulturkollisjon mellom den russiske kontingenten - Lisa også, og for så vidt norske - fine, markante, uhyggelige ro, og den australske hoverdrolleinnehaveren Peter Wedd, som løper og løper med åpen munn og så visst smaker på dramaet, men overspiller og gjør Hermann til en slags endimensjonal tulling, i sin fortvilelse. Og det er han jo ikke. Fortvilelse på scenen er gjerne best når den ikke overspilles. Og så tenker jeg: Det finnes ikke noe mer slitsomt enn arrangert fyllekalas på en scene. Den som ønsker å se hva jeg mener, har rik anledning – like før tragedien fullbyrdes.

Smaksforsterker

Regissør og scenograf har tatt et dristig grep - et svært rom, slitte, hvite fliser på veggen, noen er ferd med å falle av. Her skjer det, følsomt lyssatt til en atmosfære som kler alle sinnets årstider, ikke minst den lumske. Ikke «kaldt», men uhyggelig. Slikt kan fort «nusses» bort i Tsjaikovskijs verden, tilsatt konserveringsmiddel, fargestoffer og stabilisator. Tsjaikovskij var ikke hardtslående, men følelseslivet visste han noe om, så trenger han heller ikke noen smaksforsterker. Scenografien er økonomisert ned til det tomme. Den stillheten holder.

Sang seg inn

Mye flott, her, i utgangspunktet en innovervendt forstilling, hvor sangerne er tunet inn på samme dramatiske bølgelengde, og orkesteret legger seg i det vakre leiet, svulmer kanskje ikke som forventet i denne musikken, men kanskje er forventningen feil – orkester og Lothar Koenig tar vare på detaljene og en uendelighet av små melodier og klanger, nyansert etter boken. Sangerne sang seg fint inn som et ensemble, det er liten grunn til å skille den ene fra den andre – slik ble det til slutt en «hel» forestilling.

Selv om sangerne sang seg inn i et ensemble mer enn at noen sto fram og overdøvet andre, skal – må – Hege Høisæters spooky skikkelse som grevinnen, nevnes med største respekt. Ei skikkelig «ugle», som holder Herman i age og som – som «ugler» flest – finner tilbake til kaoset som gjenferd.

Homofilt selvhat

Eugene Onegin er Tsjaikovskijs mest berømte opera, mange vil si at Spar Dame er den beste. Nå skal det sies, den som leter etter arier å synge i dusjen, finner dem ikke her. Derimot er ballansen mellom sang og musikk best, den friske fantasien, her. Ingen «italienske» melodier som svever over tragedien, den er og blir et drama, glødende av risikofylt lengsel. «Spar Dame ble til på den tiden Tsjaikovskij bakset mest med sin homofile legning, riktignok var det nokså uproblematisk i aristokratiske kretser på den tiden, så skrev han i sine dagbøker om «korte» møter preget av anger og selvhat. Jeg vet ikke på hvilken måte, men kanskje ligger det en streng bak her.