Like usann som jeg er uvirkelig

Anmeldt av Ulla Svalheim

En påstand: Bendik Vada er typisk for sin generasjon når han i åpninga på den andre diktsamlinga si setter ord på et eksistensielt jag etter virkelighet. For er det ikke en ganske utbredt tanke at det i dette livet ikke holder bare å være i live, men at en må leve også, virkelig leve, hva nå enn det betyr?

Utbredt eller ikke, måten Vada målbærer denne trangen på, er høyst særegen. Den unge poeten, født i 1996, blei nominert til Tarjei Vesaas' debutantpris i 2017 for utgivelsen Vak, skrevet på trønderdialekt. I årets bok benytter han imidlertid bokmålet når han i dikta i Virkelig igjen skildrer en søken etter sannhet, men kanskje mest av alt et uttrykk for den personen han er, men som han ikke helt føler at er noe. Kort sagt, en temmelig bestemt men også veldig gjenkjennelig livsfølelse av å se rundt seg og oppdage et stort rot – og også kjenne at en ikke deltar i dette rotet, eller mylderet, som er livet.